I en artikkel i Tidsskriftet nr. 16/2004 tar Stein Frostad opp de somatiske aspektene ved alvorlige spiseforstyrrelser (1). Det er prisverdig at forfatteren har gjort dette på en så systematisk måte. Likevel mener jeg at enkelte sider ved den utredningen som anbefales er mangelfull, tatt i betraktning at de omtalte tilstander representerer alvorlig feilernæring eller underernæring over lang tid. Det finnes nå tilgjengelig meget gode biomarkører for status av inntak for en rekke ulike essensielle næringsstoffer, f.eks. de fettløselige vitaminene A, D, E og K (2, 3) og vannløselige vitaminer som f.eks. folat, vitamin B₆ og vitamin B12 og de følsomme markørene for mangel som homocystein og metylmalonsyre (4, 5). Dessuten er serum-ferritin en klart bedre biomarkør for jernstatus enn hemoglobin (6).
Istedenfor bare å anbefale inntak av en standardisert blanding av vitaminer kan man nå dosere de ulike næringsstoffene på en mye mer nøyaktig måte ved å følge plasmakonsentrasjonen over tid. Dette er spesielt viktig ved alvorlige mangeltilstander eller feilernæring, som spiseforstyrrelser kan føre til. Det vil representere et betydelig klinisk fremskritt om man også i diagnostikk, forebygging og behandling av mer vanlig forekommende feilernæring utnytter de muligheter som ligger i moderne og sensitive klinisk-kjemiske analyser av næringsstoffer og biomarkører for ernæringsstatus (6).