En hovedsak i denne debatten er at de homofiles organisasjoner bare omfatter anslagsvis 5 % av alle homofile. Innenfor den store tause majoritet er det flere som sliter med homofile livsproblemer, men som ikke ønsker å få befestet en homofil identitet eller etablere samkjønnet samliv.
Disse har et påtrengende behov for livshjelp som er på linje med deres eget verdisyn, og eventuelt tilbud om reorientering. At reorientering er mulig når motivasjonen er til stede, er nå blitt ytterligere bekreftet (1). Taler Monica Wegling mot bedre vitende?
Wegling uttaler seg skråsikkert om forklaringen på den økte suicidalrisiko ved homofili. Men mange faktorer må her antas å gjøre seg gjeldende, og årsaksforholdene er fortsatt ikke sikkert avklart. Det betyr at det kan være flere veier til å motvirke selvmord blant homofile.
Vi er ikke uenig om at årsakene til homoseksualitet fortsatt er omdiskutert. Dagens hovedoppfatning er at homofili skyldes et dynamisk samspill mellom biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer. Det forklarer at det innenfor denne rammen finnes mange former, grader og forløp av homofili, som derfor ikke behøver å være fastlåst fra tidlig alder.
Vi er heller ikke uenig om at den primære begrunnelse for ikke å behandle har vært at homofili ikke lenger regnes som sykdom. Derfor taler jeg bevisst om «livshjelp» og «reorientering» istedenfor «behandling». Det bærende hovedargument har vært at de homoradikale ikke skal ha monopol på hva livshjelpen baseres på, og at reorientering er mulig.
Jeg er enig i at homofili ikke lenger er en privatsak, men er blitt et viktig offentlig anliggende. Her brytes ulike verdisyn mot hverandre. Mitt hovedanliggende var å peke på en rekke verdiproblemer som har vært lite fremme i debatten. Et sentralt spørsmål er nå om homofilt samliv skal likestilles med heterofilt ekteskap innenfor en kjønnsnøytral lovgivning. Wegling forbigår de fleste av disse viktige verdispørsmål.
Wegling har en rekke fordømmende kraftuttrykk mot mine oppfatninger. Min oppfordring om at de følelsesladede frontene på dette området nå bør erstattes av toleranse overfor ulike syn om et komplisert livsproblem, har åpenbart gått henne hus forbi. Denne oppfordring er derfor fortsatt høyaktuell, men kanskje likevel forgjeves?
