Totning med tut? Foto Aina Staveland Johnsen
Det hevdes at det norske språk er fattig, sammenliknet med f.eks. engelsk. Gjennom et langt liv som neonatolog har det slått meg at mødre spesielt, har mange og til dels uvanlige ord på kjønnsorganet til den nyfødte. Ved førstegangsundersøkelsen av barnet skal jo alt studeres i detalj, og det er for noen første gang de ser barnet helt uten klær.
Jeg bestemte meg for å samle på de ulike betegnelsene og stilte kvinnene spørsmål om det var det samme ordet de benyttet i samtale med meg som de ellers bruker/brukte hjemme da graviditeten ble planlagt. På den annen side var det kanskje så mørkt under dynen at de ikke fikk studert hvordan en mann egentlig ser ut nedentil?
Andre har studert mer inngående, og en «helnorsk» mor spurte en gang om å få gutten omskåret. Jeg spurte om hun eller barnefar var muslim eller jøde? «Nei, men jeg synes den er penest slik,» svarte hun.
Noen er usikre på forhuden, eller at penis er lett «rotert», og som regel dreid med urviseren (sett fra observatøren). Penis kan virke liten. Hvilke krav, ønsker og forventninger har mor? Hva med far? En «mikropenis» er ofte til stor bekymring. Størrelsen ved fødsel er normalt 2,5 – 3,0 cm. En penis kan virke liten, men ved palpasjon kjenner man som regel en godt utviklet corpus cavernosum innunder subkutant fettvev, og derved ingen grunn til bekymring. Gutten vil kunne bli den stolte far til mange barn, uten problemer. Scrotum kan virke stor og «posete» og det kan være ulik størrelse på testiklene, f.eks. på grunn av et hydrocele.
Men, problemet melder seg når mor skal stille spørsmålet. Noen kvier seg og er sjenert, mens andre ikke har hemninger i det hele tatt.
Dette er imidlertid ord jeg har samlet etter vanlig nyfødtundersøkelser av både jentebarn og guttebarn: den, den lille, dingsen, kjønnet, lillemann, luren, musa, nedentil, pilten, pikken, pissen, sivert, snabelen, snoppen, snurrebassen, snutten, stasen, tassen, tissetassen, tuten.
Uansett, ordet penis er det forbausende få som bruker.
Konklusjonen er at selv i våre dager da ungdommen er mer opplyst og frisinnet, finnes det fremdeles områder som virker mer tabubelagt enn andre. Et spørsmål er også hva innvandrere læres opp til av språkbruk og av hvem.
Vi må ta både spørsmål og ordbruken fra foreldre på alvor, for dette er noe de har grublet på og som for dem er viktig. Men, situasjoner kan også by på litt humor etter vurdering av person, tid og sted – som da en mor bad meg se på «lillemann», så spurte jeg (kanskje hørte jeg litt dårlig?): «Hvorfor kaller du den for «Lindemann»?!
Så det norske språk er ikke så fattig som mange vil ha det til.
