Mogil, Jeffrey S.
The genetics of pain
350 s, tab, ill. Seattle, WA: IASP Press, 2004. Pris USD 78
ISBN 0-931092-51-5
At pasienter med rødt hår representerer en spesiell anestesiologisk utfordring, er en «sannhet» man som rødhåret anestesilege tidlig blir eksponert for. Større analgesibehov, problematisk oppvåkning og hyppigere forekomst av anestesiologiske komplikasjoner er bare noen eksempler på all den elendighet som tilskrives den rødhårede fenotype. Det var derfor ikke helt overraskende når det i 2003 ble publisert funn som gav substans til myten. Jeffrey S. Mogil og medarbeidere fant at melanocortin-1-reseptorgenet (MC1R-genet) er ansvarlig for kappaopioidmediert analgesi (1). Varianter av MC1R-genet er sterkt assosiert med rødhåret fenotype hos mennesker, og Mogil og medarbeidere fant at individer med disse variantene hadde sterkere analgetisk respons på kappaopioidantagonister enn andre.
Forskerne fant imidlertid også at det kun er hos hunner at MC1R-genet spiller denne rollen. Vi hadde altså fått påvist et molekylært korrelat til at kjønn, kombinert med hud og hårfarge, kan være avgjørende for analgetisk respons. Nylig er denne sammenhengen også bekreftet i kliniske studier (2).
The genetics of pain utgis i serien Progress in pain research and management og er redigert av Jeffrey S. Mogil. Dette er en samling vitenskapelige oversiktsartikler (i 16 kapitler) som omhandler genetikk og smerte, med bidrag fra 29 forfattere. Foruten spesifikke gen-smerte-interaksjoner omtales en rekke kandidatgener eller loci ved ulike smertetilstander. Dessuten drøftes metodologiske forhold og interaksjoner mellom gener og miljø. Visste du for eksempel at rotter som er innavlet for å frembringe en selvmutilerende smerteatferd (autotomi etter baklabbsdenervasjon), skader seg selv i langt mindre grad dersom de settes i bur med innavlede rotter uten slike tilbøyeligheter?
Genterapi og etiske problemstillinger knyttet til studier av genetikk og smerte er også temaer i boken. Den gir en spennende oversikt over et vanskelig problemområde. Min eneste innvending er at det er en svakhet at en bok av dette formatet utelukkende er illustrert med figurer hentet fra vitenskapelige artikler. For ikke-spesialisten kan de være tunge å forstå og kjedelige. Genotypen (innhold og tekst) er altså atskillig mer spennende enn fenotypen (utseende og layout).
