Av og til når man leser Tidsskriftet, må man lure på om man er offer for medisinske spøkefugler. Det siste eksemplet er en artikkel i Tidsskriftet nr. 23/2004 med tittelen Tilbud om komplementær behandling i sykehus? (1). De sju forfatterne har de vitenskaplige faktene, men ikke fakta, i orden: innledning, hovedbudskap, material- og metodebeskrivelse, begrepspresiseringer, statistikk, tabeller, resultater, diskusjon, sammendrag og litteraturhenvisninger. Variablene blir delt etter kjønn, alder og yrke. Studien blir analysert ved khikvadrattesting, og ved hjelp av prosenter blir keiserens nye klær sydd.
Det viser seg at hele 155 % av de spurte enten er positive eller negative til komplementær behandling (tabell 1: Positiv 92 %, negativ 63 %). Svarprosenten på spørreskjemaene var derimot ikke så imponerende: 61 %. Er det egentlig en bærekraftig prosent? Prosentandelen for dem som samlet er positiv til komplementær behandling, er til og med større enn for dem som er positive til massasje, meditasjon og akupunktur både i aldersvariabelen og kjønnsvariabelen. I tabell 2 mener 117 % av legene at den komplementære behandlingen må betales enten av folketrygden, privat helseforsikring eller av pasienten selv. 137 % av sykepleierne slutter seg til dette syn, det samme gjør 124 % av stråleterapeutene, mens hele 140 % av kontorpersonalet er hjertens enige. De fleste i studien mener at dette er en klar trygdesak. Kanskje er også selve studien det? Og apropos kontorpersonell og spørsmål om behandling: Hvorfor ikke finne ut hva forskalingssnekkere mener om dette? Hvorfor skal denne yrkesgruppe alltid holdes utenfor? Her er det mye upløyd vitenskaplig mark.
Litteraturlisten er imponerende. Halvparten av listen er henvisninger til forfatterne selv. Resten er stort sett offentlige utredninger om alternativ medisin. Aner man en storstilt og effektiv poengsamling for forfatternes videre fremadstormende vitenskaplige karrierer? Eller er det andre forklaringer på at forfatterne offentliggjør en studie som man ikke kan trekke en eneste fornuftig konklusjon av?
Alternativ medisin, eller komplementær behandling, ser ut til å vinne terreng, mens dokumentasjon av behandling og medisinsk vitenskap utarter til meningsmålinger. Sykehusene styres av økonomer, og medisinske avdelinger overtas mer og mer av andre personellgrupper enn legene. Det er et tegn i tiden når presidenten i Den norske lægeforening, Hans Kristian Bakke, uttaler til VG 8. desember, med forbehold om at han er riktig sitert, at han ikke ser det som et problem at sykepleiere blir opplært til å jobbe som kirurger. Lederen i Norsk Sykepleierforbund, Bente Slaatten, tror derimot ikke noe på at man ved å gjøre sykepleierne til «minileger» eller «minikirurger» vil løse noen medisinske utfordringer. Jeg tror hun har rett.
