Koronararterieaneurismer er sjeldne, men forekommer likevel oftere enn primære hjertesvulster (1, 2). Siden bruken av angiografiske metoder og moderne bildediagnostikk øker i omfang og pasienter lever lenger med koronarsykdom enn før, vil man sannsynligvis diagnostisere denne tilstanden oftere i fremtiden. Koronararterieaneurismer dannes på bakgrunn av ødeleggelse av media, redusert veggtykkelse, økt veggstress og dermed progredierende dilatasjon av arterieveggen (1, 2). I om lag halvparten av tilfellene skyldes slike forandringer aterosklerose. Andre inflammatoriske prosesser kan affisere arterieveggen direkte, f.eks. Kawasakis sykdom, Takayasus sykdom, systemisk lupus erythematosus og andre bindevevssykdommer. Direkte traumer under koronar angiografi eller bypassoperasjon samt kongenitale anomalier er mer sjeldne årsaker (2). Det dannes ofte tromber og hematomer inne i selve aneurismet, slik at dette øker i størrelse og kan presentere seg som en intrakardial tumor, med de differensialdiagnostiske problemer dette kan medføre. En slik situasjon er godt illustrert hos pasienten fra Akershus universitetssykehus. Hun hadde dyspné som hovedsymptom, mens andre tilfeller kan presentere seg som angina pectoris eller hjerteinfarkt. Aneurismene kan i mer sjeldne tilfeller rumpere, og dette kan få katastrofale konsekvenser i form av plutselig død.
Siden dette er en sjelden tilstand der symptomer og naturlig forløp ikke har vært kjent, har det heller ikke vært noen klar konsensus om behandlingen. Når det samtidig foreligger koronarstenose, er det enighet om at det bør gjøres bypasskirurgi. Hos pasienter uten signifikante stenoser har antikoagulasjonsbehandling vært anvendt (3). Med tanke på risiko for embolisering, men også risiko ved langtidsbruk av antikoagulasjonsmidler, bør man vurdere en mer definitiv behandling i form av kirurgi. Fjerning av aneurismet kombinert med koronar bypass, slik det ble gjort hos pasienten fra Akershus universitetssykehus, vil nok være det mest aktuelle inngrepet. Det er også publisert noen artikler, først og fremst kasuistikker, der perkutan teknikk med innleggelse av stent er omtalt (4).
Det har ikke vært påvist sammenheng mellom tradisjonelle risikofaktorer og prognose ved koronarterieaneurismer, men kun mindre pasientserier har vært omtalt. Imidlertid er det nylig publisert en interessant studie av mer enn 32 000 pasienter som ble angiografert over en åtteårsperiode (5). 276 av disse (0,9 %) hadde koronararterieaneurismer. De risikofaktorene man undersøkte var kjønn, alder, hypertensjon, kjent koronarsykdom, røyking, hyperlipidemi og diabetes mellitus. Det var ingen sammenheng mellom aneurismestørrelse og risikofaktorer. De eneste signifikante risikofaktorene for koronararterieaneurismer var hyperlipidemi og mannlig kjønn. Totalmortaliteten var den samme hos dem som hadde aneurismer uten koronarstenoser som hos dem med aneurismer i kombinasjon med stenoser, og denne mortaliteten var høy, hele 29 % etter fem år. Det er tankevekkende at mortaliteten for pasienter med kombinerte aneurismer og stenoser er den samme som den man fant i CASS-studien (Coronary Artery Surgery Study) for 20 år siden (6). Man skulle tro at det ville vært en bedring i overlevelse i løpet av disse 20 årene siden det nå er en mye mer aggressiv og avansert terapi som anvendes. Forfatterne konkluderer med at alle pasienter som har koronararterieaneurismer, bør gjennomgå aggressiv behandling for å modifisere risikofaktorer, uavhengig om det foreligger koronarstenoser eller ikke.
