Innlegget fra Trygve Talseth & Hans Hedlund gir oss nok en mulighet til å understreke følgende forhold: Anamneseopptak av pasienter med fibromyalgi, som også omfattet kartlegging av naturlige funksjoner som vanlig, gav oss mistanke om at disse pasienter har unormalt hyppig vannlating, både daglig og nattlig. Mistanken ble forsøkt bekreftet ved en spørreskjemaundersøkelse blant medlemmer av Norsk Fibromyalgi Forening, der det kreves at diagnose er stilt av lege. Pasienter og kontrollpersoner ble spurt om å telle sine daglige og nattlige miksjoner. Det ble lagt vekt på å unngå at pasientene fikk mistanke om vår formodning om uvanlig miksjonsmønster. Videre fikk de detaljert instruksjon om øyeblikkelig notering og om nøyaktighet og ærlighet, da de ellers kunne bli tatt i fusk ved en spesiell prøve. Resultatene viste, som publisert, en statistisk høysignifikant forskjell i miksjonshyppighet i de to gruppene, og høy sensitivitet og spesifisitet. Det siste krever store materialer, og da er kompliserte metoder en komplikasjon.
Talseth & Hedlund antyder at fibromyalgigruppen kanskje har hyppigere vannlating fordi de drikker mye. Men som rimelig er, søker de å drikke minst mulig for å minske den plagsomme flyingen. De urodynamiske undersøkelser som ble foretatt, viste kontraksjonsstart ved 30 – 50 ml, og med urgency som konklusjon, i klar overensstemmelse med «at jeg bare flyr og skvetter».
Vår artikkel hadde en trang fødsel, og manus er blitt refusert i en rekke relevante tidsskrifter. Det ble i tillegg ganske medfarent etter halvannet års behandling i Tidsskriftet. Men vi er glad for at det meste ble akseptert, spesielt fordi dette symptomet i det siste endelig er kommet i søkelyset. Likevel har vårt korrespondanseinnlegg fra 1992 (1) ikke fått særlig mye oppmerksomhet. Med henvisning til spørsmålet stilt av Wyller & Wyller i deres lederartikkel i samme nummer av Tidsskriftet (2), «Holdes nyskapende hypoteser nede fordi de utfordrer autoritetene?», og med henvisning til litteratur om dette, er vi ikke fremmed for at vi har rørt ved urologers, nevrologers og revmatologers sirkler i vår vankunnighet i disse disipliner. Nå er det opp til Talseth, Hedlund og deres kolleger i nevnte disipliner å validere eller forkaste våre funn med vitenskapelige metoder. For telling er vel ikke det.
