Jeg har ikke «kritisert Hans Fredrik Dahls beskrivelse av den nevrologiske undersøkelsen av Vidkun Quisling», men Dahls fullstendig feilaktige beskrivelse av de nevroradiologiske undersøkelser carotisangiografi og luftencefalografi. Dersom hans beskrivelser hadde vært korrekte, hadde jeg sagt meg helt enig i Dahls påstand om at «prosessen var uhyre smertebringende, og dertil ytterst risikabel».
Hva er det som har fått Dahl til å endre sin noenlunde korrekte beskrivelse i Quisling-biografien fra 1992 til en meget dramatisk og fullstendig feilaktig beskrivelse i den reviderte utgaven fra 2004? I Dagbladets nettavis 16.1. 2005 er Dahl blitt forelagt min kritikk og uttaler at «beskrivelsen av encefalografien og den angiografiske undersøkelsen er hentet direkte fra professor Georg Henrik Monrad-Krohns rapport». I et innlegg i Dagbladet 19.1. 2005 stilte den medisinske forskeren May B. Lund spørsmål ved Dahls vitenskapelige redelighet og bad Dahl fremlegge det dokument som viser at hans beskrivelser er korrekte (1). Hvis et slikt dokument eksisterer, må det bety at mine kildeskrifter, blant annet det brev som er gjengitt i min artikkel, er forfalskninger. I sitt tilsvar i Dagbladet 7.2. 2005 skriver Dahl at han har hentet beskrivelsen direkte fra det brev som er gjengitt i min artikkel, og at «de linjer som står om dette er utelukkende en utdyping av Monrad-Krohns kortfattede beskrivelse». Etter dette utsagnet finner jeg det vanskelig som fagmann å føre en seriøs diskusjon med Dahl.
Jeg er enig med Inger Cecilie Stridsklev i at indikasjonen for de nevnte undersøkelser kan diskuteres. Organisk orienterte nevrologer vil stort sett være enig i at det her forelå en brukbar indikasjon, mens mer psykisk orienterte psykiatere vil være uenige i dette. Som det fremgår av artikkelen, er jeg også enig i at Quisling ikke skulle vært brakt tilbake i rettssalen så kort tid etter disse undersøkelsene.
Stridsklev kommer med nok et motiv til undersøkelsen, nemlig at det dreide seg om en hevnaksjon fra Monrad-Krohns side. Siden Monrad-Krohn ikke selv behersket teknikken ved de nevnte undersøkelser, hadde han i så fall måttet beordre sine yngre kolleger til å utføre denne hevnaksjon. Jeg tror jo ikke noe slikt om Monrad-Krohn. Og de aktuelle assistentleger, som jeg siden i livet fikk et nært faglig samarbeid med, ville aldri latt seg beordre til en slik gjerning. Stridsklev hevder også at det virker som jeg mener man kan fravike rutiner og påføre unødige bivirkninger hvis en undersøkelse er indisert. I dette helt spesielle tilfellet har jeg stor forståelse for at visse rutiner ble fraveket. Det dreide seg om en pasient som det norske folk nærmest unisont forlangte burde henrettes. Hadde man påvist en frontal hjernetumor, ville han ifølge norsk lov ikke kunne henrettes.
