Ingar O. Skalpe kritiserer i Tidsskriftet nr. 24/2004 Hans Fredrik Dahls beskrivelse av den nevrologiske undersøkelsen av Vidkun Quisling i forbindelse med rettssaken i 1945 (1). Undersøkelsen bestod av grundig utarbeidede rutineundersøkelser ved Rikshospitalet. Men flere spørsmål gjenstår, blant annet dette: Var virkelig undersøkelsene indisert? Psykiatriprofessor Randolf Alnæs mente at de ikke var (2). Mistanken om frontal hjernetumor skyldtes en angivelig personlighetsforandring som skulle ha funnet sted etter tiltaltes hjelpearbeid sammen med Nansen. Mennesker som kjente Quisling fra ungdommen til i 1945, observerte aldri noen personlighetsforandring hos ham. De psykiatrisk sakkyndige, Johan Lofthus og Jon Leikvam, fant ikke undersøkelsen indisert. Alnæs mistenkte at Georg Monrad-Krohn hadde et personlig hevnmotiv overfor Quisling etter uenighet om frontkjemperes adgang til medisinstudiet.
Undersøkelsene skjedde i dagene 25. – 27. august 1945. 31. august måtte Quisling høre aktors foredrag uten forsvarer til stede. Det er enighet om at han burde hatt en ukes hviletid, inkludert ett døgns strengt sengeleie. 6. september gjorde han første forsøk på forklaring i retten, men forklaringen måtte avbrytes fordi han snakket usammenhengende og hadde problemer med å stå. Det virker som om Skalpe mener rutinene kan fravikes hvis undersøkelse er indisert. Etter båretransport fra Rikshospitalet til Akershus ble Quisling kommandert til å reise seg og gå 2 – 3 etasjer opp (3). (Fortsatt plages en frontkjemper av hodepine etter tilsvarende behandling da han var landssviksfange – vedkommende gjennomgikk poliklinisk luftencefalografi på tilsynelatende tynn indikasjon.)
Resultatene fra cerebral angiografi og luftencefalografi var normale. Derimot viste den klinisk-oftalmologiske undersøkelsen polynevropati. Det gav redusert synsfelt og gangvansker. Monrad-Krohn antok at dette skyldtes alkoholbruk (4). Fengselslege Leikvam bekreftet (4) at det skyldtes B-vitaminmangel (brødmangel), og at slike plager var alminnelig i fengslene de første tre månedene etter tyskernes kapitulasjon. Da Quisling fortalte at han hadde tatt av 18 kilo på en måned, sa lagmannen at han hadde «fått skikkelig ordentlig behandling, som en hvilken som helst varetektsfange jo får her i Norge» (4).
Skalpe antyder at luftencefalografibildene av Quisling likevel var et slags trofé (1). Da den amerikanske nevrologen Harold Klawans ble presentert (av Monrad-Krohns assistent Sigvald Refsum) for de normale luftencefalografibildene i Monrad-Krohns lærebok, stilte Klawans spørsmålet hans norske kolleger ikke kom på. Refsum: «Vi gjorde luftencefalografi av ham [Quisling]. Den var normal.» Klawans: «Og så ble han skutt?» Refsum: «Ja.» Klawans: «Før eller etter at hodepinen forsvant?» Refsum: «Jeg spurte aldri.»
