Dalgaard, Karen Marie
Når familien træder til
Pleje af døende i hjemmet. 202 s, tab, København: Hans Reitzels Forlag, 2004. Pris NOK 249
ISBN 87-412-0169-8
Forfatteren har intervjuet sju etterlatte ektefeller som pleide sine respektive ektefeller i hjemmet den siste levetiden. Fellesnevneren er at de er ressurssterke og handlekraftige personer som bevisst har valgt bort sykehusdøden. Milepælene i et uhelbredelig sykdomsforløp beskrives, med en strøm av begivenheter som blir til en fortelling om en av livets katastrofale betingelser – en ektefelles død.
I sitater fra samtalene forteller de sin personlige historie om dagliglivet i dødens rom, om de vilkår og forandringer som preger deres hverdagsliv, om de initiativer de for det meste må ta alene for å mestre situasjonen, fra diagnosetidspunktet til døden. I forgjengelighetens rom forlates hverdagslivets selvfølgelige lineære oppfattelse av tid, og de entrer et eksistensielt tomrom. Stemningen svinger mellom håp og håpløshet, og beskyttelsesaktiviteter som idyllisering og minimering, tas i bruk. Etter hvert invaderer døden det sosiale rom. Trusselen av tap av selvråderett, både for den døende og den pårørende, blir størst når hjemmet besøkes av det offentlige helsevesen.
Målet er den moralske død, den fredfylte, verdige og vakre død. Men den uverdige død truer, især ved innleggelse i sykehus der den pårørende kan føle seg overflødig. Det palliative team, profesjonelt og tverrfaglig, beskrives som en viktig ressurs de få steder det finnes, som sammen med engasjerte allmennleger kan forhindre utilsiktede akutte innleggelser av døende i sykehus.
Døden i det senmoderne samfunn beskrives som den forbudte død: medikalisert og institusjonalisert med fare for overbehandling, en død som mer er blitt en medisinsk begivenhet enn en sosial. Sosial- og helsevesenets oppdeling i atskilte institusjoner og funksjonsenheter og mangelfull kontinuitet mellom stat og kommune er med på å opprettholde motsetningene mellom sykdomsbehandling, lindring og pleie. De pårørende må selv skape sammenheng i disse strukturene slik at innsatsen blir en helhet.
Forfatteren presenterer en sosiologisk-fenomenologisk forståelse av sorg, en hverdagslivsanalyse som tar utgangspunkt i folks egen opplevelse av sorg uten rigid stadieinndeling. Spørsmålet om vi ser de pårørende, aktualiseres. Ofte er de overlatt til seg selv med eneansvar for den døende. De blir sjelden spurt: Hvordan har du det egentlig?
Boken angår oss alle, den er lettlest og tar opp pårørendes problem på en usentimental måte. Den er systematisk i sin oppbygging og har hele det tverrfaglige palliative team, pårørende og legfolk som målgruppe. Forfatteren lykkes med å kaste lys over deres store innsats for døende som avslutter livet hjemme. Det er prisverdig at Tidsskriftet tar inn slik litteratur til vurdering.
