Det foreligger ingen representativ undersøkelse som har kartlagt spekteret av homofile erfaringer og holdninger innen den tause majoritet. Det gjelder også NOVA-rapporten. Jeg har likevel ikke betvilt at det innen denne gruppe er homofile som lider under negative holdninger fra omgivelsene. Men til forskjell fra Monica Wegling betviler jeg heller ikke at både åpne og skjulte homofile også har andre og forskjellige typer av problemer. En rekke personlige vitnesbyrd fra inn- og utland og faglige erfaringer viser et meget mer komplekst bilde av homofili og bifili enn det som i dag fremstilles av dem som har det retoriske hegemoni. Det gjelder blant annet en rekke eksistensielle spørsmål, inkludert usikkerhet om egen seksuell identitet, negative erfaringer fra homofile miljøer, helserisiko og andre problemer ved å begi seg inn i likekjønnet samliv, spørsmålet om reorientering og moralske motforestillinger til homofilt samliv. Å ha andre seksuelle følelser enn majoriteten er også et meget forståelig eksistensielt problem uansett omgivelsenes holdninger. Dette mangfold av personlige erfaringer og verdivurderinger betyr at i en vanskelig livssituasjon kan det være flere veier å gå, og ingen av dem er glatte.
På denne bakgrunn trenger homofilispørsmålet ikke minst i et fagtidsskrift å bli fremlagt nøkternt, nyansert og saklig. Det har mine innlegg tatt sikte på. I kontrast til dette har Wegling tegnet et svart-hvitt-bilde akkompagnert av usakligheter. Hun hevder at negative holdninger fra omgivelsene er den eneste årsak til homofile problemer og økt suicidalrisiko, og at de homofile som ikke har forstått dette, bedrar seg selv. Homofile følelser er ifølge henne ensbetydende med en fastlåst homofil identitet som verken kan eller bør endres, og den krever å bli levd ut i likekjønnet samliv. Noen annen vei ut av en vanskelig livssituasjon finnes angivelig ikke. Den personlige autonomi skal følge hennes oppskrift. De som ønsker å gå andre veier, skal øyensynlig ikke få hjelp til dette, og slik hjelp blir fordømt. Når både personlige vitnesbyrd og anerkjente fagpersoner fremholder at reorientering er mulig for noen, opptrer hun som faglig overdommer og benekter dette. De som likevel tillater seg å gjøre oppmerksom på muligheten, møtes av krasse falske anklager. Oppfatningen om at likekjønnet samliv kan rokke ved sentrale livsverdier, plasseres helt på jordet og skal derfor ikke drøftes. Hennes toleranse i denne sak omfatter bare dem som deler hennes egen ideologi.
Jeg vil ikke som Wegling beklage at det har vært en homofilidebatt i Tidsskriftet. Den har i hvert fall vist hvordan det kan argumenteres i denne saken.
