En ny legerolle?

Sykdomsbildene har i løpet av det siste hundreåret endret seg. Mens infeksjonssykdommene dominerte helt frem til siste verdenskrig og rammet særlig barn og unge, er hjerte- og karsykdommer og kreft hos middelaldrende og eldre samt psykiske lidelser nå blitt sentrale. Men samtidig har man gjennom de siste tiår sett et økende antall pasienter med diffuse somatiske og psykiske plager der helsevesenet ofte har måttet melde pass.

Karin Bengtsson, med erfaring fra allmennmedisin, psykiatri og smertebehandling og Ingalill Moren Hybbinette, med bakgrunn fra allmennmedisin, psykoterapi og rehabilitering, har skrevet en bok der målgruppen i første rekke er kolleger innen allmennmedisinen.

Boken har åtte hovedkapitler. Hvert av disse kapitlene er igjen inndelt i korte kapitler på 2 – 3 sider etterfulgt av litteraturreferenser.

Psyke og soma er ett. Mange sykdommer i dag er forårsaket av stress, legen må være like mye opptatt av pasientens ressurser som hans patologi, legerollen må være rådgiver mer enn en autoritær vi-alene-viter. Rådgivning og samarbeid med både pasient og andre yrkesgrupper i helsevesenet er viktig. Følelsene er viktige, familien er viktig, hypnose og alternative metoder fra Kina og andre kulturer kan være nyttig. Dette er noen av budskapene i boken.

Forfatternes hensikter er de beste. Men har de lyktes i sin argumentasjon? Jeg synes ikke det. Jeg er redd mang en lege vil legge bort boken etter noen få kapitler. For her er ingen nye radikale synspunkter som pirrer. Her er ingen konkret terapiveiledning.

Forfatterne håper boken kan virke som en kraft og inspirasjon. Det er nok et fåfengt håp. Forfatterne skriver om dagens stressrelaterte sykdommer uten å definere hva de mener med stress og uten å peke på sykdommer der man tror stress er viktig.

Litteraturreferansene er mange, men det er uklart hvordan disse er relatert til teksten.

Forfatterne vet at helse og sykdom er ujevnt fordelt i samfunnet, men de har likevel valgt å hoppe over både medisinsk epidemiologi og alt om kan minne om å ta stilling politisk. Behandlingen av den enkelte pasient blir det sentrale. En velmenende bok, men dessverre altfor vag og overfladisk til å være til nytte for kolleger. Tror jeg.