Sejerøe-Szatkowski, Kirsten
Demens
Kommunikasjon og samarbeid. 160 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2004. Pris NOK 225
ISBN 82-05-32972-9
Forfatteren har 20 års erfaring med arbeid med personer med demens og er bl.a. utdannet musikk- og ergoterapeut og førskolelærer. I introduksjonen redegjør forfatteren for målgruppe, formål med boken og egen bakgrunn. Målgruppen er bred og omfatter alle som har kontakt med personer som lider av demens – fra pårørende til leger. Den gir seg ut for å være et oppslagsverk som kan «støtte og inspirere i samværet med demensrammede» i tillegg til å være et treningshefte i kommunikasjon.
Boken tar utgangspunkt i en videofilm om kommunikasjon laget av forfatteren med økonomisk støtte fra det danske Socialministeriet. Det kommer ikke klart frem om boken bør leses sammen med videofilmen.
I første del, kommunikasjon og samarbeid, gis en teoretisk gjennomgang av det friske individets kommunikasjon, med vekt på ikke-verbale kommunikasjonsformer. Deretter redegjøres det for kommunikasjon i relasjon til demens.
Forfatteren baserer sin fremstilling på den amerikanske sosionomen Naomi Feils forståelse av Erik H. Eriksons teorier. Ifølge Naomi Feil skyldes demens at uforløste kriser fra tidligere i livet dukker opp, og hun deler demens inn i fire stadier; desorienterte demente, tidsforvirrede demente, demente som gjentar lyder og bevegelser og vegeterende demente! Denne stadieinndelingen følges av tabeller og fargede illustrasjoner med råd om hvordan kommunisere.
Noen av rådene kan nok være gode, men siden fremstillingen helt mangler forankring i dagens forståelse av hva demens er, blir det hele for spekulativt til å kunne tas seriøst.
Teksten følges av flere bilder som man med godvilje kan forstå meningen med, men korte forklaringer hadde vært på sin plass. Den grafiske fremstillingen av bl.a. «kreativ livslinje» hadde jeg større problemer med å forstå meningen med.
I neste del, kommunikasjonsøvelser, så jeg med forventning frem til å lære enkle øvelser som kunne anvendes i veiledning av sykehus- og sykehjemspersonale som arbeider med pasienter med demens. Men den gang ei. Bortsett fra betydningen av å lytte og å beskrive atferd, var det få matnyttige tips å få.
Rollespill kan nok være et nyttig hjelpemiddel for å forstå pasienter med langtkommet demens og atferdsforstyrrelser, men jeg tror neppe noen av øvelsene vil få sin anvendelse i norske sykehus eller sykehjem.
Til slutt noen anmerkninger til oversettelsen. I Danmark benyttes begrepet demensrammet, mens det norske fagmiljøet unngår «demente» og bruker «person/pasient med demens» eller «person/pasient som lider av demens». Oversetter burde ha undersøkt hvilke begreper som benyttes her til lands.
Med bakgrunn i ovennevnte kommer det neppe som noen overraskelse at jeg ikke kan anbefale boken.
