I fjernsynsprogrammet Puls på NRK 1 mandag 28. februar 2005 lånte professor Ivar Aursnes sin faglighet til journalist Ane Høyem i et innslag om paroksetin (Seroxat) og Statens legemiddelverks håndtering av dokumentasjonen. Journalisten og professoren vurderte bare deler av den tilgjengelige dokumentasjonen, nemlig de innledende placebokontrollerte studiene. Disse studiene passet godt til Høyems hypotese. Datafisking kalles denne form for kildesortering.
Effekt og sikkerhet av selektive serotoninreseptorhemmere (SSRI), inkludert Seroxat, har siden juli 2003 vært gjennom en grundig vurdering av den europeiske legemiddelmyndigheten EMEA. Konklusjonen er: «The benefit-risk remains positive for paroxetine containing medicines in the treatment of adults» (1). Men det frarådes brukt hos barn og unge, og alle risikopasienter skal følges nøye opp (1).
BMJ har i en lederartikkel 19. februar 2005, basert på blant annet tre store studier i samme nummer, oppsummert den gjeldende oppfatning for bruk hos voksne pasienter slik: «current evidence thatindicates no clear relation between SSRIs and suicide,together with available robust evidence of efficacy of treatmentwith antidepressant drugs in the pharmacological managementof moderate to severe unipolar depression, should encouragedoctors to prescribe effective doses of these drugs in suchpatients» (2). Videre nevnes at SSRI-preparater, i likhet med trisykliske antidepressiver, kan indusere selvmordstanker eller selvmordsforsøk i den tidlige fasen av behandling. Det tilrådes videre god oppfølging, informasjon om seponeringssymptomer og fraråding av bruk til barn og ungdom, alt i tråd med EMEAs vurdering.
I det nevnte NRK-programmet så vi at en medisinsk professor var faglig alibi for en kritikk av vurderinger gjort av norsk og europeisk legemiddelkontroll. Denne kritikken baserte seg på en liten, selektert del av den samlede dokumentasjon. Både i 1993 og i 2005 har myndighetene sett på den samlede evidens fremfor å plukke likt og ulikt, løst og fast. Det holder ikke å forsøke å si at nye opplysninger nå kunne ha vært forutsett i 1993. I beste fall er det etterpåklokskap. Når det gjelder selvmord hos voksne, er det ikke noen samlet evidens verken i 1993 eller i 2005 til støtte for journalisten og professoren. Man må altså ty til datafisking for å finne det.
