Artikkelen av Albrechtsen og medarbeidere i Tidsskriftet nr. 5/2005 (1), basert på blant annet en rapport fra Senter for medisinsk metodevurdering (2), er viktig. Den flytter noe av oppmerksomheten til problematikken ved seteleie, i seg selv en risikofaktor.
Jeg fremla for noen år siden et lite materiale med 361 pasienter, der 84,4 % i behandlingsgruppen ble forløst vaginalt (3). Disse barna hadde høyere fødselsvekt, bedre Apgar-skåre og færre overflyttinger til nyfødtavdeling enn dem i kontrollgruppen. Ved bruk av ultralyd, spesielt for å oppdage navlesnoromslynging, og riktig valg av tidspunkt i hvert tilfelle, var prognosen etter utvendig vending bedre enn ved fortsatt seteleie, uansett forløsningsmetode. Bruk av tokolyse øker andelen vellykkede vendinger (2). Likevel har et materiale der tokolyse ble anvendt, lavest andel vellykkede vendinger (27 %) (4). Jeg tror dette skyldes at vending ble utført for sent i svangerskapet, og at de som ble vendt før termin, ikke ble kontrollert hyppig nok. Mange vendinger bør gjøres før termin. Hver pasient må så kontrolleres, helst ukentlig, til fødsel. Ukentlig kontroll fra 33. uke kan på landsbasis bety opp mot 10 000 kontroller årlig. Utføres konsultasjonene ved de avdelinger som har beredskap for keisersnitt og disponerer fargedopplerutstyr, kan hver avdeling klare jobben med én «omvendingsdag» i uken.
Jordmødre har delvis overtatt svangerskapsomsorgen og frigjort gynekologisk arbeidskraft. Omsorgen for seteleie i sensvangerskapet er et konkret faglig tiltak med åpenbar nytte og bør få økt oppmerksomhet. Forskningsmessig vil en landsomfattende satsing på ytre vending med systematisk samarbeid avdelingene imellom egne seg ypperlig for å belyse mange av de uavklarte faktorene ved seteleie.
