Det er godt dokumentert at alkoholens tilgjengelighet er av vesentlig betydning for konsumnivået og omfanget av alkoholrelaterte skader i befolkningen (1). Dette gjelder også ungdom (2). I forebyggende sammenheng er det derfor viktig å vite hvordan mindreårige skaffer seg drikkevarer, og hvilken relativ betydning ulike alkoholkilder har. Slik kunnskap kan si noe om i hvilken grad det er behov for å skjerpe overholdelsen av aldersgrensen ved omsetning i dagligvareforetninger, på vinmonopolutsalg og på skjenkesteder, og om foreldre og andre voksne er en viktig målgruppe for å begrense ungdoms tilgang til alkohol.
Til tross for 18-årsgrensen for omsetning av alkohol i Norge (18 år for øl og vin, 20 år for brennevin), har et flertall sin alkoholdebut før fylte 15 år (3). Hvordan mindreårige her til lands får tak i alkohol, er ikke tidligere kartlagt i landsdekkende studier. Flere geografisk avgrensede undersøkelser har imidlertid vist at de vanligste svarene er «å få eldre venner til å kjøpe for seg», «å få av venner» og «å ta hjemme uten lov» (4 – 10). Ettersom foreliggende forskning nesten utelukkende dreier seg om hvor mange som har anvendt ulike kilder, vet vi lite om hvor ofte de forskjellige kildene benyttes. Hvor stor andel av det totale alkoholtilfanget som kan tilskrives hver enkelt distribusjonskanal er et hittil ubesvart spørsmål.
Det er grunn til å tro at ungdom i større grad kjøper alkohol i dagligvareforretninger og på skjenkesteder enn på vinmonopolutsalg. Antakelsen bygger på flere forhold: Øl er den mest populære alkoholholdige drikken blant norsk ungdom, det finnes langt flere salgssteder i form av butikker og skjenkesteder enn polutsalg (3) og butikker og skjenkesteder har i større grad økonomisk interesse av størst mulig omsetning. Videre er det nærliggende å anta at det er lettere for storbyungdom enn for ungdom som bor på mindre steder å få kjøpt alkohol på utesteder eller i butikker. I større byer er det langt flere salgs- og skjenkesteder og mer uoversiktlige forhold enn på steder som er såpass små at «alle kjenner alle». Både norsk og internasjonal forskning har ellers vist at andelen som benytter ulike alkoholkilder varierer med alder (6 – 9, 11), kjønn (7, 9, 11) og med de unges drikkemønster (6 – 9, 11). Om bruken av forskjellige forsyningskanaler også varierer med urbaniseringsgrad, er imidlertid ikke blitt undersøkt i noen tidligere norske studier.
Problemstillinger
Vi ønsket å teste følgende hypoteser om de unges bruk av ulike alkoholkilder:
16 – 17-åringer får i større grad kjøpt alkohol i butikker, vinmonopolutsalg og på skjenkesteder enn yngre tenåringer, og disse kildene utgjør også en større andel av tilgangen til alkohol blant de eldste tenåringene
Jenter, som oftere har eldre kjærester og guttevenner, vil oftere få tilgang på alkohol gjennom venner enn gutter vil
Tenåringer som bor i større byer får oftere tilgang på alkohol på salgs- og skjenkesteder enn de som bor på mindre steder
Tenåringer som drikker mye, skaffer seg alkohol oftere og fra flere ulike kilder enn dem som drikker sjeldnere
Materiale og metode
Vi har analysert data fra den landsdekkende ungdomsundersøkelsen Ung i Norge 2002. Utvalget var representativt for skoleelever i aldersgruppen 13 – 19 år, og omfattet drøyt 12 000 unge. Svarandelen var 92 %. Anonyme spørreskjemaer ble fylt ut i klasserommet i løpet av to skoletimer. Detaljerte opplysninger om utvalgsprosedyrer, datainnsamling, instrumenter og frafall er beskrevet av Rossow & Bø (12).
I analysene har vi bare inkludert respondenter som var under 18 år (n = 9 262) og som oppgav at de hadde drukket alkohol det siste året (66 %). Dette underutvalget omfattet dermed 6 167 unge i alderen 13 – 17 år.
Alkoholkilder
De unge ble spurt om hvor mange ganger de hadde skaffet seg alkohol på følgende måter i løpet av de siste 12 månedene: Kjøpt (øl) selv i butikk, kjøpt selv på polet, drukket på et skjenkested (diskotek, pub, bar o.l.), fått av mor eller far, tatt hjemme (uten lov), fått eller kjøpt av andre ungdommer, kjøpt av andre voksne og fått tak i alkohol på andre måter. Svaralternativene var «ingen ganger», «1 gang», «2 – 4 ganger», «5 eller flere ganger». For å kunne beregne den gjennomsnittlige bruksfrekvensen av de ulike kildene ble svarene omkodet til en semikontinuerlig variabel (ingen ganger = 0, 1 gang = 1, 2 – 4 ganger = 3, 5+ ganger = 6). Disse frekvensmålene ble også benyttet for å finne ut hvor stor andel av antall ganger de unge hadde skaffet seg alkohol som kunne tilskrives hver enkelt kilde. Vi laget også en sumskåre for hvor mange kilder respondentene hadde benyttet (skala 1 – 8). Av de ungdommene som hadde drukket alkohol de siste 12 månedene, unnlot mellom 8 % og 20 % å svare på de ulike enkeltspørsmålene om alkoholkilder. Disse respondentene har vi fjernet fra analysene.
Bruken av forskjellige alkoholkilder ble analysert i forhold til kjønn, alder (13 – 15 år versus 16 – 17 år), bosted (by > 15 000 innbyggere, tettsted og bygd/grend) og drikkefrekvens siste år (< 10 ganger versus en gang i måneden eller oftere).
Statistiske analyser
Forskjeller i andeler ble testet med khikvadrattest, mens variasjoner i gjennomsnittsverdier ble testet med F-test. En multivariat lineær regresjonsanalyse av antall alkoholkilder ble foretatt ved trinnvis inklusjon av demografiske variabler og drikkefrekvens basert på beste modelltilpasning (R²).
Resultater
Blant ungdom under 18 år som hadde drukket siste år, svarte drøyt åtte av ti at de hadde fått eller kjøpt alkohol av andre ungdommer (tab 1). Ingen andre alkoholkilder ble oppgitt tilnærmelsesvis like ofte, men forholdsvis mange hadde tatt alkohol hjemme, drukket på et utested og/eller fått drikkevarer av foreldrene sine. Mindreårig ungdom hadde i gjennomsnitt skaffet seg alkohol omtrent 11 ganger i løpet av de 12 siste månedene. Kjøp på salgs- eller skjenkesteder stod for til sammen 22 % av antallet ganger de hadde fått tak i drikkevarer. Alle analyser av de semikontinuerlige målene på hvor ofte respondentene hadde benyttet de ulike alkoholkildene, ble også foretatt ved å gi kategorien «5 eller flere ganger» verdien 8. Dette gav ingen nevneverdige endringer av hovedresultatene.
|
Tabell 1 13 – 17-åringers bruk av ulike alkoholkilder det siste året. Prosentandeler som har benyttet ulike kilder, gjennomsnittlig antall ganger ulike kilder er blitt brukt og andel (i prosent) som dette utgjør av det totale antall ganger de unge har skaffet seg alkohol
|
|
Andel som har brukt ulike kilder (%)
|
Gjennomsnittlig antall ganger brukt kilden¹
|
Kildens andel av totale antall (%)
|
|
Kjøpt selv i butikk
|
24
|
0,81
|
7
|
|
Kjøpt selv på polet
|
7
|
0,20
|
2
|
|
Drukket på utested
|
47
|
1,46
|
13
|
|
Fått av mor eller far
|
37
|
1,03
|
9
|
|
Tatt hjemme (uten lov)
|
48
|
1,17
|
11
|
|
Fått/kjøpt av andre ungdommer
|
82
|
3,15
|
31
|
|
Kjøpt av andre voksne
|
29
|
1,02
|
9
|
|
Fått tak i alkohol på andre måter
|
55
|
2,04
|
19
|
|
[i]
|
Sammenliknet med 13 – 15-åringene hadde 16 – 17-åringene oftere kjøpt alkohol på ordinære salgs- og skjenkesteder (tab 2). Relativt sett var slike kilder også viktigere for de eldste enn for de yngste tenåringene. Foreldre var derimot en relativt viktigere alkoholkilde for de yngste enn for de eldste.
|
Tabell 2 Antall ganger de unge har skaffet seg alkohol fra ulike kilder siste år etter sosiodemografiske variabler og drikkefrekvens. Gjennomsnittsverdier (skala 0 –6)¹
|
|
Alder (år)
|
|
Kjønn
|
|
Bosted
|
|
Drikkefrekvens²
|
|
13 – 15 år
|
16 – 17 år
|
|
Gutter
|
Jenter
|
|
By
|
Tettsted
|
Bygd/ grend
|
|
Sjelden
|
Ofte
|
|
Butikk
|
0,3
|
1,0
|
|
1,2
|
0,5
|
|
1,2
|
0,5
|
0,4
|
|
0,3
|
1,5
|
|
Pol
|
0,1
|
0,2
|
|
0,3
|
0,2
|
|
0,3
|
0,1
|
0,1
|
|
0,1
|
0,4
|
|
Utested
|
0,8
|
1,7
|
|
1,5
|
1,4³
|
|
1,6
|
1,5
|
1,3
|
|
0,7
|
2,4
|
|
Fått av foreldre
|
0,7
|
1,1
|
|
1,1
|
0,9
|
|
0,9
|
1,1
|
1,2
|
|
0,7
|
1,4
|
|
Tatt hjemme
|
1,5
|
1,1
|
|
1,2
|
1,2⁴
|
|
1,2
|
1,1
|
1,2
|
|
0,9
|
1,5
|
|
Andre ungdommer
|
2,0
|
3,5
|
|
3,0
|
3,2⁵
|
|
3,0
|
3,3
|
3,1
|
|
2,1
|
4,4
|
|
Andre voksne
|
0,6
|
1,2
|
|
1,2
|
0,8
|
|
0,9
|
1,1
|
1,1
|
|
0,5
|
1,7
|
|
Andre måter
|
1,6
|
2,2
|
|
2,2
|
1,9
|
|
2,0
|
2,1
|
1,9
|
|
1,2
|
3,1
|
|
Sum
|
7,5
|
11,9
|
|
10,7
|
10,1
|
|
11,2
|
10,8
|
10,2
|
|
6,4
|
16,4
|
|
[i]
|
Jenter oppgav oftere enn gutter at andre ungdommer hadde skaffet dem alkohol. De øvrige alkoholkildene ble i hovedsak benyttet oftere av gutter enn av jenter. Bruken av de ulike kildene varierte også med bosted. Jo høyere urbaniseringsgrad, desto oftere hadde de unge kjøpt drikkevarer på salgs- og skjenkesteder og desto sjeldnere hadde de fått alkohol hjemme. Høyfrekvent drikking hang sammen med hyppigere bruk av samtlige alkoholkilder (tab 2).
Antall alkoholkilder som de unge hadde benyttet, varierte med alder, kjønn, bosted og drikkefrekvens (tab 3). Eldre tenåringer, gutter og storbyungdom hadde brukt flere distribusjonskanaler enn 13 – 15-åringer, jenter og ungdom bosatt på mindre steder. Forskjellene mellom ungdom med lavfrekvent (< 10 ganger siste år) og høyfrekvent (en gang i måneden eller oftere) alkoholinntak var særlig markant. Denne forskjellen forble sterk også ved kontroll for kjønn, alder og bosted i multivariat analyse.
|
Tabell 3 Antall alkoholkilder som de unge har benyttet siste år etter demografiske variabler og drikkefrekvens. Gjennomsnittsverdier (skala 1 –8)
|
|
Alder (år)
|
|
Kjønn
|
|
Bosted
|
|
Drikkefrekvens
|
|
13 – 15
|
16 – 17
|
|
Gutt
|
Jente
|
|
By
|
Tettsted
|
Bygd
|
|
Sjelden
|
Ofte
|
|
2,6
|
3,3
|
|
3,4
|
3,0
|
|
3,2
|
3,1
|
3,0
|
|
2,4
|
4,1
|
|
P < 0,001
|
|
P < 0,001
|
|
P < 0,01
|
|
P < 0,001
|
Diskusjon
Denne undersøkelsen har gitt ny kunnskap om den relative betydningen av ulike alkoholkilder blant ungdom under 18 år. Hovedresultatene samsvarte med våre antakelser og stemte også godt overens med tidligere forskning på feltet.
Andre ungdommer pekte seg ut som den desidert viktigste forsyningskanalen. Hvor gamle de «andre ungdommene» var, vet vi ikke. Mange av dem er sikkert over 18 år, men neppe alle. Enkelte mindreårige, kanskje særlig de som ser voksne ut for alderen, fungerer antakelig som distributører av drikkevarer fra butikker og polutsalg til andre mindreårige. Det er følgelig grunn til å tro at ordinære salgssteder er en viktigere alkoholkilde for ungdom under 18 år enn det som fremgår av våre funn.
Undersøkelsen reiser flere spørsmål. Drøyt halvparten av respondentene svarte at de i løpet av det siste året hadde skaffet alkohol på andre måter enn de måtene vi hadde spesifisert. Hvilke forsyningskanaler dette dreier seg om er usikkert, men det kan blant annet omfatte stjeling fra andre enn foreldrene og egen produksjon av drikkevarer. Videre hadde relativt mange kjøpt alkohol av voksne mennesker, noe som både kan handle om vennetjenester fra noen som bare er få år eldre enn ungdommene selv og om illegal alkoholomsetning i regi av mer eller mindre profesjonelle aktører. Tidligere analyser av Oslo-ungdommene i vårt materiale er interessante i denne sammenheng (10). Resultatene viste at mindreårige som hadde kjøpt alkohol av voksne, pekte seg ut ved å ha et markant forhøyet konsum av hjemmebrent og smuglersprit.
Et annet usikkerhetsmoment ved våre funn har å gjøre med de målene som ble brukt da vi beregnet den relative betydningen av de ulike alkoholkildene. Respondentene ble spurt hvor mange ganger de hadde fått tak i drikkevarer på ulikt vis, og svaralternativene var temmelig grovmaskede. Hvor store kvanta alkohol de hadde skaffet fra de forskjellige kildene, ble ikke kartlagt. Den relative betydningen av de ulike forsyningskanalene ville muligens vært noe annerledes hvis vi hadde analysert mer sofistikerte mål. Kanskje er det slik at mengden som skaffes til veie per gang er mindre når de unge kjøper drikkevarer selv enn når alkoholen formidles via venner? På grunn av store prisforskjeller er det også mulig at ungdom kjøper mindre kvanta alkohol per gang på skjenkesteder enn i butikker.
Implikasjoner for forebygging
Alkoholkonsumet blant norsk ungdom har økt betydelig i løpet av siste tiår (3). Trolig er også forekomsten av problemer som følge av drikking større blant de unge nå enn den var før. Samtidig er det veldokumentert at effektiv forebygging av høykonsum og alkoholrelaterte skader omfatter høye alkoholavgifter og begrenset tilgjengelighet, mens forbyggende tiltak i skolen sjelden gir nevneverdige effekt på de unges drikkevaner (1). Det er derfor et paradoks at strategier som faktisk har effekt er upopulære, mens de som (som regel) ikke virker, er dem vi ofte satser på.
Norsk alkoholpolitikk er i endring. Antallet salgs- og skjenkesteder har økt markant de siste 20 årene (3), og selv i partier der folkehelseperspektivet tradisjonelt har stått sterkt, snakkes det nå om «velgervennlige» alkoholpriser. Enkelte alkoholpolitiske restriksjoner har likevel fortsatt bred oppslutning, deriblant forbudet mot salg av drikkevarer til mindreårige. Våre resultater tyder imidlertid på at denne aldersbestemmelsen ofte blir brutt. Av de mindreårige som drakk alkohol, hadde nesten halvparten kjøpt drikkevarer på ordinære salgs- eller skjenkesteder det siste året. Slike funn indikerer at økt kontroll, og trolig også en skjerping av sanksjonene, kan bidra til å redusere salget av alkohol til mindreårige.
Å begrense alkoholens tilgjengelighet i hjemmet, fremstår som en annen viktig målsetting. Tidligere norsk forskning har vist at ungdom som får med seg alkohol hjemmefra på fest, også drikker mer enn andre (13). Foreldrenes bidrag synes å komme i tillegg, ikke i stedet for, drikkevarer som de unge får tak i på annet vis. Det er også avdekket at de som fikk alkohol hjemme i tenåringsfasen, peker seg ut ved å ha et høyt og problemfylt alkoholkonsum i voksen alder (14). På den annen har en studie av Oslo-ungdom vist at bildet ikke er entydig svart-hvitt (15). Analysene avdekket at mindreårige som fikk alkohol hjemme en sjelden gang, for eksempel ved spesielle anledninger, ikke drakk mer enn dem som aldri ble skjenket av foreldrene. Konklusjonen synes følgelig å være at foreldre gjør klokt i å være restriktive, men ikke nødvendigvis rigide, når det gjelder de unges tilgang på alkohol hjemme.
