I Tidsskriftet nr. 5/2005 presenterer Annelill Valbø & Marit Kristoffersen sine resultater etter sfinkterskade ved vaginal forløsning (1). Slik sfinkterskade er den hyppigste enkeltårsak til anal inkontinens, og det er således viktig med publikasjoner som redegjør for insidensen av obstetriske sfinkterskader og resultatene etter primærsutur. Derfor er det litt synd at Valbø & Kristoffersens studie har noen mangler som dessverre reduserer dens verdi.
Selv om kvinnene er blitt intervjuet etter et strukturelt skjema, er det ikke redegjort for hvordan avføringstrang (urgency) er definert. Det er heller ikke opplyst om, og i hvilken grad, sjeldne lekkasjeepisoder er blitt registrert. Vi vet at kvinner tolererer luftlekkasje flere ganger ukentlig uten å føle seg plaget, og at mange med lettgradig luftinkontinens ikke opplever seg selv som inkontinente (2). Man kan selvfølgelig spørre seg om det da er noe poeng med å registrere sjeldne episoder. Poenget kommer først når man vil sammenlikne resultatene sine med resultater fra andre studier. Det finnes flere validerte graderingssystemer ved anal inkontinens, og disse har alle til felles at frekvensen av lekkasjeepisodene registreres (3). Internasjonale publikasjoner de siste ti år, blant dem en stor norsk studie (4) som forfatterne merkelig nok ikke refererer til, viser at 40 – 60 % av kvinnene har en eller annen grad av lekkasje etter primærsutur av obstetrisk sfinkterskade. Det finnes imidlertid noen få unntak, og felles for disse studiene er at det ikke fremgår om sjeldne episoder er registrert. En kvinne som blir spurt om hun er plaget med luftlekkasje, vil sannsynligvis svare benektende dersom hun bare har en eller to lekkasjeepisoder i måneden. En slik frekvens vil imidlertid bli registret som inkontinens, om enn lettgradig, dersom man benytter seg av de validerte graderingssystemene. På denne måten vil en og samme tilstand kunne bli rubrisert både som «inkontinens» og «ingen inkontinens» alt etter hvordan man spør.
Når man legger frem så gode resultater som Valbø & Kristoffersen gjør, burde inkontinens vært rubrisert i henhold til aksepterte klassifiseringssystemer. En av målsettingene til forfatterne var å gjøre det lettere å sammenlikne egne resultater med tidligere publikasjoner (1). Slik materialet er presentert, har de dessverre ikke lyktes helt i dette.