Pasienters erfaringer med og holdninger til generisk legemiddelbytte

Materiale og metode

Alle de 3 823 reseptekspedisjonene til 2 128 kunder ved Stokke apotek i september 2003 ble gjennomgått retrospektivt. I alt 274 personer hadde fått åtte eller flere ulike substanser på 5. nivå i ATC-systemet de siste seks månedene (storforbrukergruppen). Til kontrollgruppe ble det plukket ut 269 tilfeldige personer i sammenliknbar alder som hadde fått reseptmedisin med 3 – 7 ulike legemiddelsubstanser på 5. nivå i ATC-systemet (småforbrukergruppen). Inkludert i studien ble pasienter bosatt i Stokke kommune i alderen 18 – 85 år som ikke fikk medisiner administrert av andre (f.eks. hjemmesykepleien) eller var umyndiggjort. Tre uker etter svarfristen ble alle inkluderte (386 personer, 237 kvinner og 148 menn) purret ved utsendelse av nytt spørreskjema.

De returnerte spørreskjemaene ble kodet og analysert i SPSS (Statistical Package for Social Sciences, v. 11.5). Studien var godkjent av regional etisk komité for Øst-Norge og av Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste. Opplysninger om kjønn, alder og antall legemidler var eneste informasjon det ble gitt tillatelse til å bruke i undersøkelsen. Dermed var det ikke mulig å koble pasientenes legemiddelbruk mot besvarelsene.

Resultater

Svarprosenten var 73 (281/386). De demografiske data er vist i tabell 1. Signifikant flere pasienter var blitt informert på apoteket enn av legen om generisk bytte (tab 1). Flere storforbrukere enn småforbrukere husket at de hadde fått informasjon både av legen og på apoteket. Det var ikke signifikante forskjeller mellom kjønnene om de husket om slik informasjon var gitt av legen eller av apotekpersonellet.

Pasientene ble også spurt om hvor mye de selv eller staten måtte spare (kr 0 – 50, kr 51 – 100, kr 101 – 200 eller over kr 200) for at de skulle være villige til å bytte. For egen besparelse var medianen 51 – 100 kroner, for besparelse for Rikstrygdeverket var medianen 101 – 200 kroner. 27 % av pasientene oppgav at de ikke vil bytte uansett hvor mange penger de ville spare på det. For statens besparelser oppgav tilsvarende 26 % at de ikke vil bytte uansett, og ytterligere 15 % ville ikke bytte så lenge de ikke selv sparte noe på det. Samlet reserverte 41 % seg mot generisk bytte gitt at de ikke selv tjente på det. Det var ingen signifikante forskjeller mellom storforbrukerne og småforbrukerne mellom å reservere seg mot bytte i forhold til egen besparelse (OR 0,70, 95 % KI 0,41 – 1,2) eller Riktrygdeverkets besparelse (OR 0,79, 95 % KI 0,48 – 1,3).

Av de 281 respondentene var det 138 (49 %) som bekreftet at de hadde fått sine reseptmedisiner byttet med et rimeligere generisk alternativ. Kun disse 138 besvarte de videre spørsmålene, 90 kvinner (65 %) og 48 menn (35 %).

I alt 64 % i storforbrukergruppen hadde byttet over til generika, i forhold til 35 % i småforbrukergruppen (tab 1). Dette er ikke overraskende, fordi det er mindre sjanse for at personer med færre reseptmedisiner bruker legemidler som kan byttes generisk enn personer som bruker mange. Imidlertid var det en klar sammenheng mellom medisinbytte og det at pasientene husket at legen hadde snakket om generisk bytte (OR 6,9, 95 % KI 3,5 – 13).

I studien inngikk seks spørsmål angående reseptkundenes erfaringer med generisk bytte: tilfredshet, bivirkninger, opplevd virkning, praktisk bruk, vilje til å ta medisinen og håndtering av sykdommen. Av de 138 pasientene som hadde byttet generisk, var det 50 (36 %, 34 kvinner og 16 menn) som hadde en eller flere negative erfaringer (tab 2). Antall personer som rapporterte om én, to, tre, fire, fem eller seks negative erfaringer var henholdsvis 15, 17, åtte, fire, fem og en. Totalt sa 29 (21 %) at de var misfornøyd med sine nye medisiner. 16 personer (12 %) hadde mer bivirkningsubehag og 25 (18 %) oppgav at generika hadde svakere virkning enn originalpreparatene (tab 2).

Det var ingen signifikant sammenheng mellom erfaringen med generisk bytte og alder, kjønn, antall legemidler, informasjon fra lege eller informasjon på apotek (tab 3). I alt 75 (54 %) av de 138 pasientene som hadde byttet til generika, reserverte seg teoretisk mot å få byttet én eller flere forskjellige medisintyper (data ikke vist). De fleste av disse oppgav at de ikke ønsket å bytte sine hjertemedisiner (40 pasienter) eller sine medisiner mot astma/kronisk obstruktiv lungesykdom (20 pasienter). Pasientene som hadde byttet, foretrakk at informasjon om generisk bytte skulle bli gitt av lege (73 %) og/eller på apotek (62 %). Kun 10 % mente at myndighetene skulle informere dem, og 8 % syntes informasjon skulle komme fra mediene.

Diskusjon

De fleste pasientene rapporterte at de ikke hadde hatt problemer etter generisk legemiddelbytte, og 78 % var fornøyd. På den annen side viser studien at vel hver tredje som hadde fått generiske legemidler på apoteket, hadde hatt negative erfaringer – uavhengig av om de brukte få eller mange forskjellige legemidler. Andelen negative erfaringer ligger noe over det som er funnet tidligere i Skandinavia (5, 6). Én forklaring på dette kan være at pasientene i denne studien hadde høy gjennomsnittsalder og at de i gjennomsnitt brukte mange forskjellige legemidler.

Vi fant ingen signifikante sammenhenger mellom kjønn eller antall legemidler og hvordan pasienten opplevde generisk bytte. Spesielt er det overraskende at heller ikke alder spilte noen rolle. Dette kan ha forskjellige årsaker, men én grunn kan være at eldre i større grad hadde sagt nei til generisk bytte fordi de følte seg usikre.

Hvordan apotekpersonale og fastleger informerer om generisk bytte, har stor betydning for hvordan pasientene oppfatter ordningen. Vår studie er utført i Stokke. Dette er på mange måter en typisk norsk kommune, med innbyggere i både urbane og rurale områder. Studien omfatter et begrenset antall individer, og generalisering til landet som helhet kan derfor ikke gjøres uten videre. Vi vet heller ikke om kundene også har brukt andre apotek, slik at noen av våre småforbrukere i realiteten kan være storforbrukere. Fremtidige studier som tar utgangspunkt i det landsomfattende reseptregisteret kan omgå dette problemet i datainnsamlingen. Hvilke sykdommer pasientene har, kan tenkes å påvirke deres forhold til legemidler, og det hadde vært interessant å knytte pasientenes rapporterte erfaringer opp mot deres resepthistorikk. Dette ble ikke tillatt av etikkomiteen i denne studien, men i senere studier bør slike sammenhenger også kunne granskes.

Konklusjon

Vår studie viser at mange pasienter reserverer seg mot generisk bytte, samt at vel en tredel av dem som hadde byttet, hadde en eller annen negativ erfaring. 78 % av pasientene var likevel fornøyd eller hadde ikke merket forskjell. Erfaringer med generisk bytte synes ikke å være knyttet til kompleks legemiddelbruk, alder eller kjønn. For å redusere andelen pasienter som ikke ønsker generisk substitusjon, må leger, apotekpersonale og myndigheter samarbeide aktivt og koordinere en styrket informasjon til publikum om hva dette innebærer. Likeledes bør økte økonomiske incentiver for pasienten vurderes hvis det er ønskelig å stimulere generisk bytte ytterligere.