Siboni, Knud
Erindring! Hold døren for heltinder og helte
Levnedsberetning 1932 - 2000. 211 s, ill. Odense: Odense Universitetsforlag, 2001. Pris DKK 200
ISBN 87-7838- 628- 4
Knud Siboni (f. 1929, cand.med. 1956, dr.med. 1960 på stafylokokkepidemiologi ved Rigshospitalet, København) var sjef for det medisinsk-mikrobiologiske laboratoriet i Odense fra det ble opprettet 1963 til han gikk av med pensjon i 1999. Han var professor i klinisk mikrobiologi fra 1969. Siboni har en lang rekke meritter og har med denne boken fulgt Per Fugellis oppfordring, og nettopp skrevet sitt fag.
Det er viktig på lengre sikt, og derfor fortjenestefullt, at noen av våre mest erfarne og våkne kolleger gjør slikt. Man ser ved å skue bakover hvor lett det er å glemme, eller for de unge ikke å vite, hvordan verden har vært - til og med for nokså kort tid siden. Dessuten kan tilbakeblikk være nyttig for å forstå dagens situasjon med truende antibiotikaresistens mange steder i verden. Hvorfor er forholdene i Norden, og kanskje særlig i Danmark og Norge, såpass gunstige som de er? Man kjenner igjen de samme holdninger til antibiotkabehandling hos Siboni som hos de nestorene i norsk medisin vi selv har hatt gleden av å lære av. Det er tydelig at danske kolleger allerede tidlig har hatt dypt forankrede meninger om at økologiske hensyn, som seleksjon, er ytterst viktige når det gjelder bruk av antibiotika: Det man behandler sine pasienter med i dag kan avgjøre nye pasienters skjebne noe lengre frem i tid - antibiotika er sosiale legemidler.
Bakgrunn for at danskene så bevisst har hatt slike holdninger kan blant annet ha vært påvirket av meget store problemer med penicillinasedannende og streptomycinresistente Staphylococcus aureus fra rundt 1957. Overfor slike stammer hadde man da lite kraftfulle mottiltak. Siboni beskriver også den store lettelsen som det nye vidundermidlet meticillin, markedsført oktober 1960, frembrakte. Da kunne man med ett behandle svært dårlige og lenge syke pasienter man tidligere bare måtte observere: «behandling med antibiotika og med nogle cytostatika er den kausale medikamentelle behandling, der findes; all anden medikamentel behandling er symptomatisk som analgetika eller substituerende som insulin.»
Så på høsten 1965 dukket en S aureus-stamme opp i Danmark som var meticillinresistent (MRSA) og samtidig resistent mot kloramfenikol og erytromycin. I 1969 hadde MRSA en forekomst på 25 %. Hvordan denne prevalensen så sank til under 1 % MRSA i Danmark, er svært viktig og bare delvis forstått.
Man finner blant Sibonis erindringer, etter min mening, en rekke gullkorn om svært ulike forhold, som litteratur, musikk og administrasjon, i tillegg til medisinen. Gode formuleringer som noen hver kan ha nytte av, støter man jevnlig på. For eksempel: «var stort sett ene om at feber i seg selv kun indicerer mikrobiologisk diagnostik, og at kun enkelte pasienter vurderet ud fra hudtemperatur, blodtrykk og diurese pr. time er så dårlige at de bør behandles i blinde, d.v.s. før bakteriologisk diagnose.» Etter Vergil: «Felix qui potuit rerum cognescere causas» (Lykkelig den der kender årsagen).
Sibonis bok er leseverdig, og velskrevet. Særlig kan man lese de faglige kapitlene plukket ut etter titlene, de familiære utredningene er rimeligvis av langt mindre interesse - dem kan man hoppe over, om man ikke er spesielt motivert. Ved å lese Sibonis historie kan jeg heller ikke la være å peke på to andre beretninger som ved sine perspektiver ytterligere vil øke gleden over professorens erindringer: Det er Lewis Thomas’ selvbiografi og Walsh McDermotts gripende erindringer fra sin første tid som lege (1, 2). Disse sistnevnte vil forlenge innsynet i medisinens utvikling bakover til tidlig 1900-tall, og de setter derved Sibonis beretning i sterkere grad inn i en sammenheng. Medisinen er en ung vitenskap. På denne bakgrunnen har jeg hatt stor glede av Sibonis lettleste bok.
