helseorganisasjon, Verdens
The world health report 2005 – make every mother and child count
229 s, tab, ill. Genève: WHO, 2005. Pris CHF 40
ISBN 92 - 4 - 156290-0
Dette er den årlige rapporten om helseutfordringene i verden fra Verdens helseorganisasjon. Det er stor kamp om temaet for meldingen, fordi det er en slags politisk og faglig kunngjøring om hvor man bør sette inn støtet i offentlig helsearbeid verden over. I år er temaet mors og barns helse. På dette feltet er det viktig å bruke rett språk, fordi noen av de «nyere» ordene som er brukt på området er politisk kompliserte. Reproduktiv helse, som hadde vært naturlig å bruke, er for politisk kontroversielt fordi det kan peke mot abort, noe organisasjoner må passe seg for å beskjeftige seg med fordi de da mister støtte fra store donorer, f.eks. USA. Mor-barn-helse går an.
Boken er en glimrende innføring i problematikken rundt det å føde og oppfostre en ny generasjon innenfor en ramme av god helse og optimal vekst. For oss som lever i et land der helsetjenestene for mor og barn er gode, offentlig finansierte og nesten 100 % utnyttet, er det et paradoks at kvinner i den tredje verden dør fordi de ikke har råd til å betale for suturmateriale til keisersnitt. Helseystemanalyse og helsefinansiering er viktige elementer av bedre helse for mor og barn, ikke bare teknisk kunnskap.
Poenget med dette er at det er noe uklart hvem en slik rapport henvender seg til. Mest relevant er ulike utformere av politikken i landenes helsesystemer, mer enn fagfolk selv. Boken er således bygd opp som en fakta- og lobbyistbok for dem som ikke er veldig oppdatert på temaet, ikke som en fagbok om hvordan dette bør gjøres i klinisk praksis. Den er stor, pen og oversiktlig, med mange gode tabeller som viser status for feltet. Det er også bilder fra hele verden, noe som gir bra lesbarhet og fenger interessen.
Man har fått med det meste og beste i WHOs strategier for å bedre overlevelsen hos gravide og mye om forebyggende og kurative helsetjenester for små barn. Jeg synes egentlig det er lite nytt her, og savner noen gode og innovative spørsmålsstillinger om hvordan man kan få bedre skikk på totalhelsetjenesten slik at det blir tatt hensyn til barn og mødre i samme handling. Den integrerte perinatalmedisinen har fått en liten plass. Det er et eget kapittel om nyfødte, men linken mellom mødrehelse og barnehelse er ikke veldig tydelig.
To store helseproblemer som verden strir med, og der tabuer, angst og politiske agendaer spiller inn, er det ikke skrevet så mye om. Jeg hadde ventet meg et mer avansert kapittel om hvordan man integrerer HIV-forebygging hos gravide kvinner i svangerskapsomsorgen, og litt mer enn kun én side om farlige, helseskadelige aborter. Men temaet er nevnt, så man har vel åpnet en dør. På den annen side er det ikke skrevet nok om utfordringene ved å gjøre selve svangerskapsomsorgen, de besøkene den gravide gjør før hun føder, til relevante, fokuserte og prediktive helsetjenester som i seg selv kan bidra til redusert dødelighet. Det er tross alt et paradoks at en så vel besøkt helsetjeneste som svangerskapsundersøkelsene, ikke har kunnet bidra til å få ned fødselskomplikasjonene i tilstrekkelig grad. Utfordringene ligger i annen- og tredjelinjetjenestene. Med det nåværende nivå av «brain drain» blant kvalifisert helsepersonell fra Afrika til England, Sør-Afrika og Australia, for å nevne én utfordring, er det store politiske tak som skal til, også på globalt nivå. Kapitlene om disse utfordringene er opplysende, og det er også den gode globale statistikken som WHO forsyner oss med bakerst i boken. Her er også Norge med, og det ser bra ut hos oss. Hvorfor vi i Norge ikke er mer offensive globalt for å fremme gode systemer og bred erfaring med mor-barn-helse i bistandsarbeidet, er en gåte for meg. For dette kan vi.
