Berg, Eli
Det skapende mellomrommet – i møtet mellom pasient og lege
252 s, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2005. Pris NOK 325
ISBN: 82- 05 - 33502 -8
Eli Berg presenterer i denne boken sin avhandling for den medisinske doktorgrad, en kvalitatitv studie av forholdet mellom pasient og lege. Forskningen er skrevet som en fortelling, og forfatteren tar for seg dette viktige temaet med stor entusiasme.
Det hele settes i gang av en følelse av at faget medisin ikke evner å møte pasienter i deres verden, og av frustrasjoner over at egne erfaringer ikke samsvarer med medisinens forståelse av helse og sykdom. Hun legger om sine rutiner som allmennpraktiker, samarbeider med psykolog og setter inn lange samtaletimer. Hun forteller om radikale forandringer i praksisen, med blant annet kortere ventetid. Hun får et allmennpraktikerstipend, og blir med en av pasientene tilbake til hjembygda hans for å se om dette kan hjelpe. Siden får hun et stipend ved Universitetet i Tromsø, og foretar forskningssamtaler med pasienter («medtenkere») om hva som er viktig for dem når pasient og lege møtes.
Forskningen er kvalitativ og egner seg bra i bokform. Medtenkernes historier og refleksjoner er spennende å lese. I tillegg er boken svært personlig. Dette passer fint til denne type forskning, som avhenger av opplevelsene til både forskeren og dem som det blir forsket på. Forfatteren setter seg dypt inn i forholdet mellom seg og sine pasienter, og beskriver hvordan begge parter erfarer det. Hun opplever at medtenkernes refleksjoner finner gjenklang også hos store tenkere. Hun legger spesielt vekt på filosofen Emanuel Levinas’ tanker om å legge seg selv til side i møtet med andre mennesker.
Jeg har stor respekt for forfatterens vilje til å hjelpe sine pasienter og for hennes solide erfaringsbakgrunn. Hun har jobbet nesten like mange tiår i allmennpraksis som jeg har jobbet måneder. Jeg er ny i faget og har mye å gjøre. Derfor var det verdifullt for meg å lese denne boken, som jeg vil anbefale til andre som er interessert i temaet. Jeg har fått mye å tenke på, og er blitt minnet om mange viktige perspektiver i mine fremtidige møter med pasienter. Jeg sitter igjen med like mange spørsmål som svar. Blir konsultasjonen mer skapende om jeg underkaster meg dem jeg møter på kontoret? Kan man ved å underkaste seg skape likeverd? For meg er bokens filosofiske grunntanker vanskelig å akseptere som rettesnor for klinisk praksis.
