Socialstyrelsen
Folkhälsorapport 2005
395 s, tab, ill. Pris SEK 265
ISBN 91 - 7201 - 940-9
Dette er den sjette folkehelserapport som legges frem for den svenske regjeringen – den første kom i 1987! Med utgangspunkt i gode helseregistre og personnummer er man i stand til å gi et godt grunnlag for å drive helsepolitikk.
Målgruppen for rapporten er i første rekke politikere, på alle plan, men den henvender seg også til organisasjoner og myndigheter – alle som er med på å treffe beslutninger i helsevesenet i Sverige.
Rapporten er oversiktlig i valg av tematiske inndelinger, og har klare, delikate tabeller og figurer. Viktige temaer er demografi, befolkningsendring og endring av familien, folkehelsens utvikling og fordeling. «Folksjukdommar» som hjerte- og karsykdommer, diabetes, overvekt, kreft og mentale lidelser tas opp. Det er inspirerende å lese: «I alla äldrar … ökar andelen överviktiga. Troligen beror viktökningen på at man äter for mycket. At man rör sig för litet i förhållande till hur mycket man äter har också stor betydelse.» Dette er samfunnsmedisin uten kryss og B. Ledd, allergi, skader, infeksjoner, tannhelse, reproduktiv helse er også med. Barn og eldre blir dessuten omtalt i egne kapitler. Også arbeidsplassen, miljø og livsstil beskrives. Alt rett på sak, og gjennomarbeidet.
På bokens siste ti siste sider oppsummeres tendenser og ubesvarte spørsmål. Forventet levealder øker, helsen blir bedre, men ikke for alle og ikke i alle henseender. Andelen røykere går ned, alkoholforbruket går opp, men man ser ennå ikke en generell økning av alkoholrelatert dødelighet. Folk har mentale plager, men det er få tegn på at prevalensen av alvorlige psykiatriske sykdommer øker. Det blir færre selvmord, men flere mennesker med overvekt og med allergi. Det er stor forskjell på by og land, og det er store sosiale forskjeller. Men ulikt debatten i Norge ligger det ingen mystisk patogen kraft i «ulikhet» – ingen lik i ulikheten – man beskriver forskjellene og erklærer dem for uønsket.
Rapporten anbefales til alle som er opptatt av dagens samfunnsmedisin. Dessverre finnes det ikke liknende på norsk – i likhet med anmodningen i tilsvarende anmeldelse i 2001 oppfordres helsemyndighetene her til å vurdere om vi ikke burde komme etter.