Svein Steinert & Hassse Melbye presenterer i Tidsskriftet nr. 8/2005 gode begrunnelser for å redusere turnustiden for leger (1). En form for turnustjeneste er avslutningen på legers grunnutdanning i de fleste land vi sammenlikner oss med. Helt siden 1954, da turnustjenesten ble innført i Norge, har turnustiden vært en praktisk del av opplæringen til legeyrket (2). De siste årene har studiestedene i Norge lagt inn mer praktisk tjeneste i selve studiet, og på den måten får medisinstudenter ofte en enklere overgang til senere legearbeid enn de som har studert i utlandet.
Det er vist at forskjeller mellom studenter fra forskjellige studiesteder blir utvisket i løpet av turnustiden (3, 4). Turnustjenesten er derfor viktig for at arbeidsgivere, som skal ansette nye leger, vet hva legene skal ha lært av praktiske, juridiske og medisinske ferdigheter, slik de står beskrevet i forskriftene og målsettingen for turnus (5). Hvert år foretar Legeforeningens turnusråd evalueringer av turnustjenesten ved åtte sykehus og minst 16 allmennlegekontorer. Det er også satt i gang en spørreskjemaundersøkelse.
Mange unge leger er opptatt av å komme i gang med spesialisering så snart som mulig, enten i sykehus eller i allmennpraksis. Dette er positivt. Turnustjenestens lengde og innhold må stå i et logisk forhold til medisinstudiet og til spesialistutdanningen, samtidig som tjenesten må ses i relasjon til internasjonale, spesielt europeiske utviklingstrekk og lover, regler og krav til autorisasjon. Fra 1.1. 2006 vil EU ha krav til leger om tre års veiledet praksis for å kunne arbeide selvstendig for trygdens regning. Dette vil ha betydning for norske nyutdannede leger som ønsker å jobbe i allmennpraksis.
Utviklingen internasjonalt går mot en kortere vei frem til en medisinsk spesialitet. I mange land begynner spesialiseringen allerede i siste del av studiet. Ønsker vi en slik utvikling i Norge? Eller vil vi ha en legestandard hvor alle skal ha kjørt legevakt og jobbet både ved medisinsk og kirurgisk avdeling? Turnustjenesten bør i større grad inneholde spesifikke krav til praktiske ferdigheter, antall vakter og gjennomførte prosedyrer, slik Steinert & Melbye foreslår (1). Norsk turnustjeneste må utvikles fra et «prøving-og-feiling-system» til «mester-svenn-system». Kvaliteten er først og fremst et produkt av innholdet, ikke av lengden på tjenesten.
