I redaktørens lederartikkel i Tidsskriftet nr. 10/2005, om stortingsmeldingen om legemiddelpolitikk, tar Charlotte Haug på nytt opp sitt syn på Kunnskapssenterets manglende uavhengighet i forhold til helsemyndighetene (1). Fordi intensjonen med etableringen av Kunnskapssenteret bygger på behovet for å etablere en institusjon med nødvendig uavhengighet, er det naturlig igjen å gi noen kommentarer.
Først det formelle. Kunnskapssenteret er, i likhet med for eksempel Folkehelseinstituttet og universitetene, et statlig forvaltningsorgan. Disse kan generelt instrueres av overordnet organ, men instruksjonsmyndigheten kan begrenses. For universitetene er det gjort i lovs form for å sikre forskningens frihet. For Kunnskapssenteret er det gjort gjennom vedtekter for å sikre faglig uavhengighet. Kunnskapssenteret har ikke, i motsetning til for eksempel Sosial- og helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, utøvende myndighetsfunksjoner og er dermed ikke et myndighetsorgan. Kunnskapssenteret er underlagt direktoratet og ikke departementet, altså i god avstand fra det politiske nivået. Det er derfor galt å hevde at Kunnskapssenteret er «underlagt politisk styring» (1).
Stortinget har nå gitt Kunnskapssenteret ansvar for faglig uavhengig legemiddelinformasjon med bl.a. følgende oppgaver:
Utarbeide uavhengige kunnskapsoppsummeringer om effekt og bivirkninger og kostnad-nytte-vurderinger
Utarbeide uavhengige teknologivarslinger som identifiserer aktuelle nye terapier
Bidra til faglig informasjon om legemidler
Det er ikke riktig at Kunnskapssenteret skal «gi de faglige anbefalingene» (1). Kunnskapssenteret har ingen normativ rolle. Det er det myndighetene, helsetjenesten selv og profesjonene som har. Kunnskapssenteret skal kun, i samarbeid med fagmiljøene, fremskaffe et objektivt kunnskapsgrunnlag.
Det er reist spørsmål fra profesjonene om Kunnskapssenterets uavhengighet, men er profesjonene uavhengige? Ja, de er uavhengige av myndigheter og av helsetjenesten. Likevel har de og deres fagtidsskrift sine interesser å ivareta. Parallelt har fagmiljøene innen ulike spesialområder sine legitime særinteresser, både i egen forskning og med hensyn til å fremme eget fagfelt. I forbindelse med legemiddelmeldingen har helseministeren nylig svart Stortinget blant annet: «Kunnskapssenteret skal være uavhengig av profesjonsinteresser, noe som kan være vanskeligere å få til i universitets-, sykehus- eller fagforeningstilknyttede miljøer. Dette er ivaretatt gjennom Kunnskapssenterets organisatoriske plassering og uavhengige posisjon. Oppsummeringene fra Kunnskapssenteret er dermed uavhengige av både produsenter, myndigheter og profesjonene.» (2).
Det er riktig at faglig uavhengighet ikke slås fast ved vedtekter alene, men må erverves. Den beste mulighet for å synliggjøre uavhengighet er når det oppstår uenighet, det vil si der Kunnskapssenteret og myndigheter eller politikere konkluderer ulikt i en sak. Slike saker vil komme. Kunnskapssenteret setter pris på at senterets rolle og funksjon settes på dagsordenen. Vi håper Tidsskriftet vil være med på å bygge opp den tillit Kunnskapssenteret arbeider med å opparbeide.
