I tre ulike lederartikler denne våren har jeg tatt opp et emne som opptar mange i helsetjenesten, nemlig utviklingen av kunnskapsgrunnlaget for medisinsk praksis (1-3). Hva er riktig medisin, hvilke helsetjenester bør vi tilby - og hvorfor? Det finnes ikke noe enkelt svar på disse spørsmålene, og det er et hovedpoeng i alle tre artiklene. Dels fordi det neppe finnes noen enkel oppskrift som kan produsere medisinske sannheter (3) og dels fordi ulike aktører har ulike interesser og preferanser og derfor vil gi informasjon ulik vekt og konkludere forskjellig.
Mitt poeng har ikke vært å karakterisere noen aktører som mer uavhengige enn andre. Leger er selvsagt ikke «nøytrale». Det er heller ikke pasienter, pårørende, sykehusdirektører, universiteter, legemiddelindustri, politikere, myndigheter - eller Kunnskapssenteret. Det vesentlige er at alle aktører er åpne om hvilke interesser de har, hvem de representerer og at de gjør eksplisitt rede for hvilken informasjon de bygger sine konklusjoner på. En del av de metodene Kunnskapssenteret benytter, er gode nettopp fordi de er transparente og systematiske i sin tilnærming til medisinsk litteratur. Mange - ikke minst leger - har hatt stor glede og nytte av å få være med på å lage kunnskapsoppsummeringer på denne spesielle måten. Men konklusjonene blir ikke mer nøytrale eller objektive av den grunn. Kunnskapssenteret er - og bør være - en stemme blant flere, særlig når det skal treffes beslutninger i forhold til enkeltpasienter.
Min bekymring har ikke vært mangel på uavhengighet, men ubalanse når det gjelder ressurser og innflytelse. Det er ikke et problem at statsforvaltningen - gjennom Sosial- og helsedirektoratet og f.eks. Kunnskapssenteret - bygger opp sin egen kompetanse om helsetjenesten. Men det kan bli et problem dersom oppbyggingen av statlig kompetanse går på bekostning av kompetanseutviklingen for andre aktører (1). Medisinen er kompleks, og tilbudet og kvaliteten på helsetjenester angår alle. Den beste forsikring mot at medisinsk praksis og norsk helsepolitikk skal bevege seg i en uheldig retning, er at ingen krever monopol på medisinske sannheter og at flest mulig uavhengige instanser - hver for seg - får mulighet til å gjøre sitt syn gjeldende.
