I Tidsskriftet nr. 11/2005 skriver Shahnaz Soudaei om insulin som blodsukkersenkende behandling (1). Det mest alvorlig misvisende, og som vi her ønsker å kommentere, omhandler bruk av insulin i behandlingen av pasienter med type 2-diabetes.
Soudaei hevder blant annet: «Vi ser også komplikasjoner hos personer med type 2-diabetes som på grunn av iatrogen insulinresistens har brukt mer insulin enn sitt fysiologiske behov i flere år. De får først komplikasjoner i de aller tynneste blodkarene og deretter makroangiopati». Det er uheldig dersom insulinbehandling av type 2-diabetikere oppfattes som skadelig. Påstander som disse bidrar å skape fordommer blant leg og lærd. Det er imidlertid ikke sjelden å se denne misoppfattelsen på trykk, men mest vanlig er dette likevel i dagspressen.
Type 2-diabetes er en kompleks metabolsk sykdom hvor høyt blodsukkernivå utløses av en kombinasjon av insulinresistens og nedsatt insulinsekresjon (2). Tilstanden er progredierende, med økende blodsukkernivåer etter hvert som tiden går hos de fleste pasienter. Derfor innledes behandlingen med livsstilstiltak, deretter blir det gitt tabletter og senere insulin i kombinasjon med tabletter eller som eneste behandling. Det er imidlertid ikke noen entydig dokumentasjon for rekkefølgen på dette, og noen benytter sågar insulinpumpebehandling til type 2-diabetikere som førstevalgsterapi.
Det finnes ingen kliniske studier som viser at insulinbehandling øker diabetiske senkomplikasjoner, slik det hevdes av Soudaei (1). Tvert imot er det dokumentert at dette gir færre mikrovaskulære komplikasjoner (3). Når det gjelder hjerte- og karsykdommer, er det gode holdepunkter ut fra epidemiologiske studier for å mene at høyt blodsukkernivå er assosiert med økt risiko, men vi mangler kunnskap fra klinisk kontrollerte studier som dokumenterer at blodsukkersenkning beskytter. Det er imidlertid ikke noe som tilsier at insulinbehandling skulle øke risikoen for kardiovaskulære hendelser (3), og det er flere indikasjoner på at insulinmediert blodsukkerkontroll virker gunstig både på harde endepunkter (4) og på surrogatmål som intima media-tykkelse, inflammasjon, raskere resolusjon av ST-forandringer ved hjerteinfarkt og lipidnivå.
Vi vil advare våre kolleger mot den frykt for insulinbehandling som fremkommer i innlegget til Shahnaz Soudaei (1), og rette oppmerksomheten mot god blodsukkersenkende behandling for å nå blodsukkermålene, slik det blant annet nylig er formulert i Norsk selskap for allmennmedisins handlingsprogram for diabetes i allmennpraksis.
