Som det fremkommer av mitt innlegg i Tidsskriftet nr. 11/2005 (1) la jeg merke til at mine pasienter som hadde type 2-diabetes og stod på konvensjonell insulinbehandling, hadde svingende blodsukkerverdier. De hadde stadig hypoglykemi etterfulgt av hyperglykemi. Som en av disse pasientene sa: «Jeg føler ofte at jeg har for lavt blodsukker. Når jeg måler, er det 2 eller 3. Jeg merker det med én gang. Jeg blir som en gal og spiser alt syltetøy eller noe annet søtt som jeg finner. Senere er verdien for høy.»
Ofte var det slik at jo mer kost- og mosjonsbevisst pasienten var, desto mer svingte blodsukkerverdiene. Da pasientene kom til meg, hadde de tiltakende høyere blodsukkerverdier. Da ble de bedt om å øke insulindosen. Likevel gikk blodsukkerverdiene opp. Til slutt følte jeg at verken jeg eller pasientene hadde noen styring – det var blodsukkerverdiene som hadde styringen. Jeg kom til den konklusjonen som jeg beskrev i mitt innlegg (1). Med dette neglisjerer jeg ikke hyperglykemiepisodene, men jeg forhindrer dem.
Fysiologisk sett er jeg enig med dem som sier at førstevalget ved type 2-diabetes er insulinpumpebehandling. Men hva hvis pasienten med laveste effektive dose av perorale antidiabetika oppnår langvarig bra regulering? Behandlingen er selvfølgelig innledet og fulgt opp med livsstilstiltak. Da er det ikke nødvendig med insulinpumpebehandling. Konvensjonell insulinbehandling fører ofte til at pasienten må bruke en svært høy dose insulin, uten at vi kommer i mål, dvs. langvarig bra regulering av blodsukkernivået. Det er en del slike situasjoner som vurderes av oss feilaktig som sykdomsprogrediering.
