Minst 15 kommunale, statlige og private etater og firmaer bidrog til oppklaringen av utbruddet i Sarpsborg og Fredrikstad. Flere mikrobiologiske laboratorier, og i stor grad Telelab, bidrog. Min lederartikkel (1) var blant annet en hyllest til de kommunale samfunnsmedisinerne i Sarpsborg og Fredrikstad, som ledet dette tverrfaglige samarbeidet på en utmerket måte, i tråd med bestemmelsene i smittevernloven og kommunehelsetjenesteloven. Det lokale smittevernarbeidet blir selvsagt best når kommunelegen kan samarbeide med dyktige spesialister i kommunene, i spesialisthelsetjenesten og i statlige etater.
Bjørn-Erik Kristiansen hevder at «når en bakterie dyrkes eller påvises med genetisk amplifikasjonstest, kan man trygt gå ut ifra at bakterien er til stede». Så enkelt er det nok ikke, iallfall ikke for legionella. Jeg refererte en australsk studie der dyrkingsprøver ble tatt hver mandag og torsdag i 16 sommeruker fra vannfasen i 28 kjøletårn (2). Svaret på en prøve forelå etter ti dager. Det viste seg at svarene på påfølgende prøver som regel var forskjellige. Det betyr at når et positivt dyrkingssvar for et kjøletårn foreligger, vet man at legionella var til stede da prøven ble tatt flere dager tidligere, men ikke om bakterien fremdeles er til stede. Dette passer med måten vi tenker oss at kjøletårn kan bli smittespredere. Legionella er knyttet til biofilm i noen av anleggets overflater. Biofilm kan løsne og gi kortvarig høy konsentrasjon av legionella i vannfasen. I dette perspektivet blir månedlige legionellatester bare øyeblikksbilder, uten særlig verdi i risikovurderingen. Amplifiseringstester kan analyseres raskere, men har det tilleggsproblem at positivt svar kan skyldes døde legionellabakterier.
Utfordringen i smittevernet når det gjelder legionærsykdommen er uansett ikke å påvise om legionella finnes i et anlegg eller ikke, men å vurdere risikoen for at anlegget skal bli smittekilde. Ettersom legionella finnes nokså normalt i ferskvann, blir funn av bakterien i et anlegg et altfor uspesifikt kriterium for risiko. Derfor anbefaler Folkehelseinstituttet et mer omfattende opplegg for risikovurdering og vedlikeholdsrutiner enn bare testing for legionella (3). Kimtallanalyser er en del av dette opplegget og skal indikere de generelle vekstbetingelser for mikrober i anlegget, dvs. om blant annet vedlikeholdsbehandlingen med biocider fungerer tilfredsstillende.
