Det er riktig som Ole M. Hetta skriver, at hovedbestemmelsen i pasientrettighetsloven § 4-1 omhandler pasientens rett til å medvirke til behandling, samt å nekte å ta imot helsehjelp. Dette ble også beskrevet i artikkelen som Hetta omtaler.
Dersom man legger til grunn at helsepersonelloven § 7, slik Hetta skriver, «skal sikre at pasienter får øyeblikkelig hjelp selv om de er i en tilstand hvor de verken kan gi samtykke eller avslå helsehjelp», er unntakene gitt i pasientrettighetsloven § 4-9 overflødige. Dersom man med helsepersonellovens § 7 kun siktet til de situasjoner hvor det ikke er mulig å sikre tilstrekkelig informasjon eller gjøre en vurdering av beslutningskompetanse, ville det vært tilstrekkelig å tilføye under hovedregel om samtykke: «Dersom det er tvil om informert samtykke eller refusjon/behandlingsnekt, bør helsepersonell ha hjelpeplikt hvis det er fare for alvorlig helseskade eller død ved utsettelse av helsehjelp. Dersom pasienten er beslutningskompetent og behandlingsnekt er gjort på et informert grunnlag bør hjelpeplikten bortfalle.»
Det står for eksempel i rundskriv IS-12/2004 i merknader til § 4-9 at pasienten på visse vilkår kan «oppheve» helsepersonelloven § 7. Det nevnes eksempelvis forhåndsvurdering av hjerte-lunge-redning (HLR). I slike forhåndsvurderingssituasjoner er situasjonen ikke akutt, i motsetning til når eventuell hjertestans inntreffer, men man viser likevel til helsepersonelloven § 7.
Det er ingen tvil om at i de fleste akuttsituasjoner vil pasienten ikke kunne regnes som samtykkekompetent, og at hjelpeplikten derfor vil være absolutt. Problemet er de situasjoner der situasjonen kan regnes som akutt og der pasienten også er samtykkekompetent. En slik situasjon kan godt være en pasient som er alvorlig syk (ikke døende), men som nekter sykehusinnleggelse og akutthjelp. Forholdet mellom retten til å nekte helsehjelp med basis i samtykke § 4-1 og plikten til å yte helsehjelp i visse situasjoner drøftes i Ot.prp. nr. 13 (1988 - 99) kapittel 5. Her sies følgende: «Helsepersonell vil derved ha en straffesanksjonert plikt til å gripe inn i de tilfeller der pasienten utsettes for alvorlig livsforringende følger og der det foreligger en livstruende situasjon, uavhengig om pasienten motsetter seg helsehjelpen». Jeg kan ikke se at det ikke kan oppstå slike situasjoner der pasienten er samtykkekompetent og derfor bør ha en rett til å nekte helsehjelp. Problemet er her at unntaksbestemmelsene i § 4-9 burde være gjeldende for alle pasienter med samtykkekompetanse for å være i samsvar med hovedbestemmelsen i loven om samtykkekompetanse og helsehjelp (§ 4-1).
