Per Nortvedt tar opp et viktig tema i Tidsskriftet nr. 8/2005, nemlig pasienters rett til å nekte helsehjelp (1). Hans anvendelse av jusen og spesielt feiltolkning av helsepersonelloven § 7 gjør dog at budskapet i innlegget blir misvisende og feilaktig. Denne paragrafen gjelder først og fremst helsepersonellets plikt til å yte øyeblikkelig helsehjelp. Bestemmelsen i § 7 må tolkes ut fra overskriften, som sier øyeblikkelig hjelp; den er ikke en hjemmel til tvangsinngrep mot ikke samtykkende pasienter.
Kapittel 4 i pasientrettighetsloven omhandler pasientens rett til å få informasjon og til å medvirke ved behandlingen, samt til å nekte å ta imot helsehjelp. Nortvedt synes å hoppe svært lett over hovedbestemmelsen i kapittel 4 i pasientrettighetsloven, nemlig § 4-1, som i sin helhet lyder: «Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekker pasienten samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis.»
Her blir det altså fastslått at helsehjelp ikke kan gis uten samtykke. Dersom det skjer, er det en integritetskrenkelse som er straffbar etter straffeloven.
Helsepersonelloven § 7 skal sikre at pasienter skal få øyeblikkelig helsehjelp selv om de er i en tilstand hvor de verken kan gi samtykke eller avslå helsehjelp. I kommentaren til § 7 heter det: Bestemmelsen er ment å fange opp situasjoner som krever livreddende innsats og innsats for å avverge alvorlig helseskade for å hjelpe pasienten ut av en akutt situasjon. Det er viktig å lese krysshenvisningene som finnes i enkelte lovparagrafer, ellers kan tolkingen bli meget misvisende. Det er riktig som Nortvedt påpeker at § 4-9 i pasientrettighetsloven gir unntak fra plikten for helsepersonell til å yte øyeblikkelig hjelp i visse situasjoner, men dette er unntaksbestemmelsen. I jusen er det nødvendigvis ikke slik at når noe er unntatt, så er alt det andre lovlig. Hovedbestemmelsen er retningsgivende og ikke unntaksbestemmelsene.
