Jeg vil takke Christian Lund og medarbeidere for deres kommentar, som gir meg anledning til å utdype mine synspunkter. Jeg forstår imidlertid ikke hva som får dem til å karakterisere lederartikkelen som et «feilslag», for så vidt jeg kan se, har de ikke påvist feil i min fremstilling.
Vi er enige om at en presis og rask diagnostikk er viktig for pasienter med hjerneslag, og at det ved mange norske avdelinger i så måte er et forbedringspotensial. Dette ble også understreket i min lederartikkel. Vi er også enige om ønskeligheten av å utvikle og ta i bruk mer spesifikk og individualisert hjerneslagbehandling – intravenøs trombolytisk behandling er bare ett eksempel på terapeutiske modaliteter som er aktuelle eller kan bli det i nær fremtid.
Mitt hovedanliggende er å mane til besinnelse slik at vi ikke i disse bestrebelsene forsømmer behandlingsprinsipper som er godt dokumentert og meget effektive. Disse behandlingsprinsippene, som kan oppsummeres under stikkordet «slagenhet», består i god akuttmedisinsk behandling integrert med umiddelbart igangsatt rehabilitering. Derfor er det meget bekymringsfullt dersom man ser for seg diagnostikken, de akuttmedisinske tiltakene og de tidlige rehabiliteringstiltakene atskilt i tid og rom. Foreliggende evidens så vel som teoretiske overveielser taler sterkt for at en slik organisering ikke er gunstig. Dette gjelder både den «iskemiske penumbra» og – hva som torde være mer relevant – hjerneslagets konsekvenser i form av død og funksjonstap.
Vi er også enige om at medikamentell trombolyse er en logisk og lovende behandling ved iskemisk hjerneslag. Jeg har imidlertid minnet om at fortsatt er det bare om lag 900 pasienter som er inkludert i randomiserte undersøkelser av slik behandling gitt innen tre timer innen symptomdebut, og at 95 % konfidensintervall for en samlet analyse gir rom for at behandlingen kan tenkes å gi økt så vel som redusert dødelighet (1). Dette er et faktum, uansett hva nasjonale eller internasjonale anbefalinger måtte gå ut på, og det er vanskelig å forstå at det skulle være «tendensiøst» å påpeke det.
Det er helt riktig, som Lund og medarbeidere skriver, at hovedslaget om hjernen står de første timene. Derfor må vi sørge for at den behandlingen som vi vet er effektiv for alle slagpasienter, kommer i gang så fort som mulig. På denne plattformen må vi så bygge videre og utvikle spesifikke tiltak som kan forbedre behandlingsresultatet ytterligere. I dette krevende arbeidet trengs alle gode krefter. Vi bør derfor – slik jeg også påpekte i min lederartikkel – unngå rivalisering og erkjenne at slagpasientene trenger flere typer kompetanse.
