I sin lederartikkel om hjerneslagbehandling i Tidsskriftet nr. 12/2005 (1) gir professor i geriatri Torgeir Bruun Wyller uttrykk for faglige synspunkter og holdninger som vi finner å måtte kommentere. Vi er enige i at etableringen av egne hjerneslagenheter var et viktig medisinsk fremskritt, og at alle pasienter med symptomer på hjerneslag umiddelbart skal innlegges i en kompetent slagenhet, ikke minst for å få en riktig nevrologisk diagnose (2). Wyller understreker at det aller viktigste etter et hjerneslag er «å gi hjernen best mulig betingelser for reparasjon». Det er udiskutabelt at generelt rettet medisinsk behandling, der man, som Wyller skriver, søker «å optimalisere kroppens fysiologiske homøostase», er viktig og riktig for hjerneslagpasienter.
Wyller må imidlertid ikke glemme at hjerneslag er en primær hjernesykdom der en akutt vaskulær katastrofe fører til skade i ett eller flere områder i hjernen. På grunn av hjernecellenes ekstreme sårbarhet står hovedslaget om hjernen bokstavelig talt de første par timene etter symptomdebut. Skal vi komme ett eller flere steg videre fra generell medisinsk til spesifikk individualisert akutt hjerneslagbehandling, må vi umiddelbart etter sykdomsdebut søke hjerneslagets patogenese. Hjerneblødning og hjerneinfarkt kan ikke skilles annet enn ved nevroradiologisk undersøkelse. Ny forskning viser at blodvolumet ved hjerneblødning kan reduseres ved behandling med faktor VII-konsentrat innen tre timer etter symptomdebut (3). Ved hjerneinfarkt er behandlingsmålet å begrense volumet av irreversibelt skadet hjernevev, dvs. å redde mest mulig av den «iskemiske penumbra». Fordi de fleste iskemiske hjerneslag skyldes embolisk okklusjon av et intrakranialt kar, er medikamentell trombolytisk rekanalisering med reetablering av lokal sirkulasjon både et meget logisk og brukt riktig et relativt trygt behandlingstilbud med potensielt betydelig helsegevinst. Wyller er tendensiøs i sin beskrivelse av slik trombolytisk behandling, og han utelater helt å referere til blant annet norske og europeiske anbefalinger for behandling av akutt iskemisk hjerneslag (4, 5). Vi finner det videre oppsiktsvekkende at Wyller udokumentert gir uttrykk for synspunkter som at «skrekkvisjonen er slagavdelinger som vektlegger høyteknologisk diagnostikk med hypotetisk nytte for de få» og at «sentralisert akuttbehandling (…) kan komme til å gjøre ubotelig skade for slagpasientene». Vår mening er at hjerneslagpasienten per år 2005 primært fortjener optimal akutt diagnostikk og behandling, etterfulgt av en tverrfaglig basert rehabilitering.
