Befolkningens tilfredshet med sykehusene før og etter sykehusreformen

Materiale og metode

Data er hentet fra TNS Gallups kommuneundersøkelser. Spørreskjemaene som brukes i undersøkelsene inneholder spørsmål om en rekke offentlige tjenester, herunder befolkningens sykehustilbud. De åtte spørsmålene om sykehustilbudet (tab 1) kan deles i to hovedkategorier, tilgjengelighet og kvalitet. De to spørsmålene om valgmuligheter og ventetid forteller hvordan befolkningen opplever mulighetene for å få behandling. De andre seks spørsmålene forteller hvordan befolkningen opplever selve behandlingen. For hvert spørsmål ble respondentene bedt om å rangere tilfredsheten på en skala fra 1 til 6.

Data samles inn postalt. I 2000 ble det sendt ut spørreskjema til 43 784 innbyggere i alderen 16 år og eldre, hvorav 19 095 eller 44% returnerte skjemaene. I 2003 var svarandelen 41% (14 968 av 36 426). Ved tolking av resultatene må det tas forbehold om at svarprosenten er forholdsvis lav. Sammenliknet med befolkningen som helhet er utvalgene likevel ganske representative, dog er yngre personer (alderen 16 - 34 år) noe mindre representert enn i befolkningen som helhet. Noe under halvparten av respondentene (5 200 - 7 200) har svart på spørsmålene om sykehustilbudet (tab 1). Den relativt lave svarprosenten kan skyldes at det i hovedsak er de som har vært innlagt ved sykehus, som har svart på spørsmålene.

For å sikre oss mot feiltolkninger grunnet ulik sammensetning av respondentgruppene i 2000 og 2003, har vi justert gjennomsnittsverdiene for 2003 slik at de er sammenliknbare med tilsvarende verdier i 2000. Dette er gjort ved å slå sammen datasettene og lage en dummyvariabel for 2003. Vi har så estimert en OLS (minste kvadraters metode)-regresjon med rapportert tilfredshet som avhengig variabel og personkarakteristika, kommunedummier og dummyvariabelen for 2003 som forklaringsvariabler. Regresjonskoeffisienten for sistnevnte dummy variabel kan tolkes som endring i tilfredshet fra 2000 til 2003 når det kontrolleres for forskjeller i utvalgssammensetning. Justert gjennomsnittsverdi for 2003 fremkommer som gjennomsnittsverdi for 2000 tillagt regresjonskoeffisienten. Forskjellen mellom de to årene er statistisk signifikant dersom regresjonskoeffisienten er statistisk signifikant.

Siden vår venstresidevariabel er en diskret variabel, kan det være naturlig å estimere en ordnet probit/logit-modell i stedet for en OLS-modell. Men da disse alternative modellene er ikke-linære, kan ikke summen av regresjonskoeffisienten og gjennomsnittsverdien for 2000 gis en intuitiv tolking. Vi har imidlertid sjekket at de kvalitative konklusjonene som presenteres ikke avhenger av hvilken modell som velges.

Resultater

Diskusjon

Vi finner at det har vært en klar forbedring i befolkningens tilfredshet med sykehustjenester fra 2000 til 2003. Fremgangen har vært særlig sterk for tilfredshet med pasientenes valgfrihet og ventetid. Denne konklusjonen er uavhengig av hvilken befolkningsgruppe eller helseregion vi ser på.

Det er nærliggende å trekke den slutning at sykehusreformen har vært en suksess siden reformens hovedmål - å gjøre tjenestene bedre sett fra befolkningens ståsted - er innfridd. Det må imidlertid tas tre forbehold.

For det første er svarandelen forholdsvis lav, og vi vet ikke hvor mange av respondentene som faktisk har brukt sykehus de aktuelle år. Imidlertid er det lite sannsynlig at andelen som har brukt sykehus, skulle være vesentlig forskjellig i 2000 og 2003. Siden vi ser på endring i tilfredshet fra 2000 til 2003, er det derfor lite trolig at manglende data om respondentenes erfaring med sykehus påvirker konklusjonene i særlig grad.

For det andre kan det tenkes at forbedringen i tilfredshet er en del av en langsiktig prosess som ikke er relatert til overdragelsen av sykehusene fra fylkeskommunene til staten. Siden begynnelsen av 1990-årene har det foregått et mer eller mindre sammenhengende reformarbeid som har endret sykehusenes rammebetingelser betydelig. Vi har fått større valgfrihet for pasientene, nye organisasjons- og ledelsesformer, aktivitetsbasert finansiering og en kraftig økning i andelen polikliniske konsultasjoner og dagkirurgi. I tillegg kommer den teknologiske fremgangen som finner sted kontinuerlig i spesialisthelsetjenesten. For å kartlegge om sykehusreformen og andre større reformer har en særskilt positiv virkning, er det nødvendig å studere utviklingen av brukernes oppfatninger over et lengre tidsrom enn våre data dekker.

For det tredje kan økt tilfredshet skyldes at sykehusene har fått økte ressurser. En reform blir ofte markedsført som «vellykket» dersom bestemte resultatindikatorer, som gjennomsnittlig ventetid, antall behandlede pasienter eller brukertilfredshet, viser fremgang. En reform kan imidlertid ikke evalueres ut fra slike resultater alene, det er effektivitet - resultatene sett i forhold til ressursinnsatsen - som er det relevante kriterium. Dersom bedre resultater kun reflekterer økt ressursinnsats, har ikke reformen i seg selv bidratt; økt ressursinnsats i spesialisthelsetjenesten kunne man også oppnådd ved å tilføre fylkeskommunene mer penger.

Regnskapsdata for 2002 tyder på at fremgangen har vært reell (2). Ressursinnsatsen økte moderat fra 2001 til 2002 og produksjonen økte mer enn ressursene. Ett år er imidlertid kort tid og det gjenstår å se om produktivitetsfremgangen vil vare. Foreløpig har vi i hvert fall intet grunnlag for å påstå at fremgangen i tilfredshet kun skyldes økte ressurser.