Johannesen, Erna
Gleden bakom sorgen
Å miste et barn. 152 s. Oslo: Cappelen, 2005. Pris NOK 249
ISBN 82-02-24339- 4
Denne boken bygger på forfatterens egne erfaringer, tanker og følelser i de tre årene etter at hennes yngste sønn døde helt uventet og akutt av en lungeemboli. Fremstillingen er delvis basert på dagboksnotater. I tillegg har guttens stefar nyansert beskrevet sine reaksjoner i et eget kapittel, og psykolog Atle Dyregrov, daglig leder av Senter for krisepsykologi i Bergen, gir til slutt en utmerket innføring i foreldrereaksjoner ved barns død.
Boken gir et nært og levende innblikk i hvordan et menneske kan få mye tilbake når det tør å formidle sin sorg og fortvilelse. Spesielt ved fremstillingen er også at hun beskriver det nesten tabuiserte tema: Hvordan sorg og tap kan påvirke samliv og seksualitet og hvordan et par kan å klare å finne tilbake til kjærligheten.
Gjennom arbeidet med boken har Erna Johannesen opplevd en slags mening ved det meningsløse tapet. Mange vil kunne ha utbytte av hennes ærlige skildring av hva sorg kan medføre. Sårbarhetsfaktorer som gjør at man kan utvikle en mer komplisert sorgreaksjon, bl.a. tidligere tap, nevnes, men utdypes ikke. På dette området blir derfor den personlige reaksjonen, alle tårene og svingningene, ikke helt psykologisk forståelige.
Forfatteren beskriver hvordan samtale med psykiatrisk sykepleier bidrog til å normalisere reaksjonene. Deltakelse i sorggruppe, kontakt med familie og nye vennskap med andre som hadde mistet voksne barn, bidrog også til at verden litt etter litt ble «normal» igjen.
Dyregrov tar opp at det er grunn til å søke profesjonell hjelp hos psykolog/psykiater når sorgreaksjon og tristhet får en styrke som går ut over vanlig savn og lengsel, fordi man ikke makter å løfte blikket og reetablere et liv hvor man kan fungere i jobb, familie og fritid. Hvorvidt et slikt tilbud ville redusert intensiteten i forfatterens sorg, vites ikke, men for leger og annet helsepersonell som utvilsomt kan ha nytte av hennes beretning, er det viktig å huske at terskelen for videre henvisning ikke bør være for høy.
