Akrawi, Widad
Taras bok
159 s. Oslo: Zagros forlag, 2005. Pris NOK 249
ISBN 82- 92628- 00- 2
Tortur er blitt et uhyggelig aktuelt tema igjen. Det hevdes at i «kampen mot terror» begynner det å bli akseptabelt at man griper også til slike våpen – alt synes tillatt i denne kampen.
Derfor er det viktig at vi får påminnelser om hva tortur egentlig dreier seg om. Tortur er ikke noe egnet middel til å få frem sannheten, tortur er et instrument til å ydmyke, skremme og ødelegge motstandere av et regime. Helst skal ofrene overleve, slik at de sendes tilbake til samfunnet og kan vise hvilke forferdelige ting som kan skje dersom man er opposisjonell.
Selvsagt er tortur forbudt. Det finnes en rekke konvensjoner om torturforbud. Disse er ratifisert av de fleste land, og det finnes tiltak for å motvirke tortur. Norge var et av de første land som ratifiserte Europarådets konvensjon mot tortur og har siden deltatt i rådets torturovervåkningskomité. Nylig ble vi igjen kritisert for vår håndtering av fanger som sitter i varetekt med brev- og besøksforbud.
Men selv om vi har forbud og overvåkningssystemer, vet vi at tortur eksisterer i et utall av land. Det er heller regelen enn unntak at det foregår. Noe av det rystende, er at metodene er så ensartet verden over at man skulle tro torturistene hadde egne konferanser med utveksling av erfaringer med hvilke metoder som er mest egnet til å bryte ned uten at man objektivt kan påvise spor av torturen.
I dette perspektivet er Taras bok viktig og nødvendig. Hun er en ung, kurdisk kvinne som vokste opp under Saddams regime og som var politisk aktiv i motstandskampen. Hun beskriver egne og andres opplevelse av vold og tortur slik at vi ikke kan unngå å oppfatte hva det handler om.
Boken er nyttig for alle som behandler mennesker som har vært utsatt for tortur. Men den er også en påminnelse om at vi alle har et medansvar for å motarbeide umenneskelig atferd.
