Vi er glad for at boken Mellom nostalgi og avantgarde. Distriktsmedisin i moderne tid (1), som vi var redaktører for, inspirerer til debatt. Vi oppfatter imidlertid kommentarene fra Steinar Hunskår i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2005 som avsporende (2), dels fordi han mistolker bokens budskap og dels fordi han ikke anerkjenner bokens grunnideer. Mye av bokens originalitet ligger i et flerfaglig perspektiv, og et samarbeid mellom praksis og akademi, mellom kunst og vitenskap og mellom medisin, sosiologi, historie, pedagogikk og filosofi. De ulike forfatterne har ulike syn, og vi har ikke tilstrebet ensretting eller klare svar, men å åpne opp for refleksjon. En bokomtale bør ta høyde for slike grunnforutsetninger.
Flere av Hunskårs synspunkter blir også stående som påstander uten argumenter og begrunnelser. Dette gjelder blant annet sterke utsagn som: «Etter mi meining er slik ideologisk basert praksis utøvd overfor ei befolkning som ikkje er spurt, og som heller ikkje vil ha noko val, i beste fall arrogant og i verste fall farleg». Hva i boken baserer han disse påstandene på? Hvilken praksis er det snakk om, hvorfor vil den være farlig, og hvem vil den være farlig for?
At flere av bidragene skal inneholde «… ei slags nedrakking på allmennmedisin i byar og bynære strok som ei enklare og sekunda vare», stiller vi oss også undrende til. Tvert imot mener vi boken målbærer en oppfatning av distriktsmedisin som en integrert del av det primærmedisinske praksisfeltet. Den er således relevant for allmennmedisin generelt, inklusive den som utøves i byene.
Distriktsmedisinen har likevel visse særtrekk. I boken er blant annet nærheten mellom lege og pasient fremhevet. Det særskilte med legerollen og lege-pasient-relasjonen i distrikt er at samhandlingen går for seg mellom totale personer. Denne rammebetingelsen er gitt av kvaliteter ved stedet, dvs. lokalsamfunnet. Stedet er her ikke forstått som fravær av bystatus, slik Hunskår tolker oss, men som et sosiokulturelt felt. Vi har valgt å vektlegge de positive sidene ved distriktspraksis for å veie opp for litt av den ubalansen som er skapt av et ensidig fokus på problemer som rekrutteringssvikt, manglende stabilitet osv.
Hunskår mener «allmennmedisinen må beskyttast mot biomedisinsk fundamentalisme, men også mot relasjonelt føleri utan medisinsk nytteverdi». Denne form for sluggerpolemikk kan ha stor retorisk kraft, men er uten særlig saklig substans. Mener han at allmennmedisinen trenger å beskytte seg mot beskrivelser, analyser og refleksjoner? Hunskår gjør allmennmedisinen en bjørnetjeneste hvis han kun vil tillate følelsesløse stemmer og analyser som reproduserer kjent og vedtatt tankegods. Hele bokprosjektet springer ut av et sterkt engasjement for distriktsmedisin og allmennmedisin, og vi vil fortsatt forbeholde oss retten til å opptre med lidenskapelig saklighet også i faglige sammenhenger.
