Utsagnet blir ganske forståelig når det leses i sin sammenheng, nemlig som en beskrivelse av legionellatestenes manglende plass i risikovurdering av vannanlegg (1).
Legionella finnes i ferskvann og kan dermed bli påvist i anlegg som benytter ferskvann. Antakelig vil man finne mer legionella jo mer man leter. I Trondheim fant man bakterien i en rekke vannanlegg da man først lette (2). Hyppigere testing av anleggene ville ganske sikkert ført til funn i enda flere anlegg (3).
Det naturlige forløpet av legionellaforurensning av vannanlegg er fortsatt for en stor grad ukjent. Sannsynligvis varierer forurensningen over tid. En studie fra Australia med to ukentlige prøver fra 28 kjøletårn viste store endringer fra uke til uke (4). Da dyrkingssvaret fra et tårn forelå etter 7 – 10 dager, kunne situasjonen i tårnet være helt endret og resultatet tilnærmet verdiløst.
Enhver legionellatest av et vannanlegg er derfor bare et øyeblikksbilde. Om variasjonen er så stor at også et PCR-resultat neste dag har liten verdi, må nyere studier avgjøre. Et tilleggsproblem ved PCR er at positivt svar kan skyldes døde legionellabakterier. Dessuten forteller ikke PCR-testen noe om mengde legionella.
Disse forholdene gjør at legionellatesting med dyrking eller PCR i dag antakelig er fåfengt i forhold til det formålet som ble omtalt i min leder, nemlig å vurdere risikoen for at et anlegg skal bli en smittekilde for legionellose. Folkehelseinstituttet anbefaler derfor at kjernen i smittevernet mot legionellose fra vannanlegg er risikovurdering og grundige vedlikeholdsrutiner (5). Rutinene skal hindre at legionella kan vokse i så store mengder at anlegget kan spre smitte. Rutinemessig legionellatesting av vannanlegg kan gi unødvendig uro eller falsk trygghet til en høy kostnad.
