Effersøe Gannik, Dorte
Social sygdomsteori – et situationelt perspektiv
390 s, tab, ill. Fredriksberg C: Samfundslitteratur, 2005. Pris DKK 298
ISBN 87- 593-1134- 7
Jeg vil antyde denne bokens målgruppe ved å si at den henvender seg til alle fagpersoner som føler at følgende setning angår dem: «Et hovedproblem er at det fremherskende medicinske begreb om sygdom som organfejl ikke er fyldestgørende i sundhedsvæsenet, hverken i teori eller praksis.» De som føler seg truffet av denne setningen, kan selvsagt ha sine egne grunner til det. Vedkommende kan bli ergerlig eller lure på hva forfatteren mener med å fastslå dette så kategorisk. Man kan være enig i påstanden, men lure på hva denne påstanden forankres i. Leseren kan også være lettet over at noen har påtatt seg å reflektere skriftlig over noe hun selv for lengst burde ha grepet fatt i.
Forfatteren av Social sygdomsteori er dansk sosiolog, og hennes arbeid er plassert i berøringsflaten mellom medisinsk sosiologi, medisinsk antropologi og medisin. Hun mener at hennes tanker hovedsakelig angår forskere og praktikere i allmennmedisin, sosialepidemiologi, medisinsk sosiologi, helsepedagogikk og livsstilsveiledning. Jeg tror hun tar feil med denne beskjedne avgrensningen. Jeg mener hun har et anliggende og en tekst som alle medisinere kan lære mye av.
Bokens hovedbudskap er at sykdom er uforståelig uten at man tar den syke personen og den sykes hverdag i betraktning. Boken handler altså om det situerte menneske, det vil si mennesket med sin egen biografi og sitt felleskap med andre i en historisk sammenheng som skaper de ytre rammer for den syke og dens medmennesker. Boken om sosial sykdomsteori har nemlig undertittelen Et situasjonelt perspektiv, som tilsier at den fokuserer «på sygdom og symptomer som griber ind i hverdagslivet her og nu». Derfor angår den alle utøvere av helseprofesjoner, selv om dens empiriske forankring er studier av smerter, nærmere bestemt ryggsmerter.
Boken er en kondensert utgave av en sosiologisk avhandling og foreligger nå i andre utgave. Forfatteren har benyttet anledningen til å «stramme inn» teksten ved å integrere kommentarer og kritikk som avhandlingen og førsteopplaget av boken fremkalte. Arbeidet er altså et modent bidrag til den medisinske diskurs.
Dette er en fagbok i klassisk form med tre tekstnivåer og nær 350 referanser. Den byr på en omfattende klargjøring av forfatterens teoretiske ståsted før metodologien beskrives og empirien utfoldes. Derfor er det lett å følge hennes resonnement, selv om hennes kilder ikke er vanlig medisinsk pensum. Mange av kildene burde være det, denne boken likeså.
