Kringlen, Einar
Psykiatri
8. utg. 617 s, tab, ill. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2005. Pris NOK 450
ISBN-82- 05-33504 - 4
Dette er 8. reviderte utgave av en veletablert norsk lærebok som ble først utgitt i 1972. Målgruppen er leger, psykologer, sykepleiere, sosionomer og helsefagstudenter. Et annet mål er at jurister, helsebyråkrater og politikere skal finne stoff av interesse.
Psykiatri har et tiltalende og overkommelig format, og boken følger klassifikasjonssystemet ICD-10. Forfatteren har skrevet det aller meste selv. Norma Mjellem har skrevet om biologisk psykiatri og somatiske behandlingsmetoder, mens Bente Øgar og Morten Selle har bidratt til kapitlet om seksualitet.
Forfatteren er en faglig autoritet med imponerende oversikt, og leseren er aldri i tvil om hans rike kunnskaper om psykiatriens historie, teoretiske plattform(er) og klinikk. Han vektlegger at boken skal være klinisk pragmatisk med fokus på psykodynamiske og sosialpsykiatriske synsmåter. Jeg anser den derfor som verneverdig, idet dagens psykiatri er i ferd med å tape sin sjel til reduksjonistisk, biologisk tenkning i en grad som kan komme til å underminere fagets terapeutiske potensialer. Men når dette generelt positive er sagt, må jeg påpeke svakheter som bør rettes opp i en eventuelt neste utgave.
Kringlen skriver med et anstrøk av observerende nedlatenhet som ikke er forbilledlig for unge utøvere av faget. Verken leg eller lærd har godt av at fenomener som gjenspeiler dyp og kaotisk menneskelig lidelse, omtales slik. Om pasienter som regredierer, sier Kringlen kort og godt at «de faller tilbake i en passiv barnslig rolle og vil pleies» (s. 83). Videre heter det at «de hysteriske lammelsene følger naive forestillinger om kroppen» (s. 187). Og er ikke den tid forbi da pasienter er diagnoser, f.eks «tvangsnevrotikere»? Uansett hvor karakterbundet en lidelse måtte være, ivaretas menneskelig integritet, verdighet og håp bedre om vi velger å tenke på psykiatriske diagnoser som noe man har.
Psykiatri har mange interessante vitenskapelige referanser, men utvalget er tidvis nokså særegent. Et eksempel blant mange: I omtalen av etiologien bak borderline personlighetsforstyrrelse refereres kun én (norsk) publikasjon fra 1986. Men ettersom fenomenet «borderline» er utbredt, mye studert og myteomspunnet, savner jeg innblikk i hva nyere og lett tilgjengelige internasjonale oversiktsartikler sier om etiologien. Det er uinspirerende å måtte nøye seg med hva «man har inntrykk av» (s. 140).
Fremtidens fagutøvere forventes å kjenne til alternative teoretiske forklaringsmodeller og vitenskapelige motsetninger. Psykiatri innbyr til kritisk refleksjon rundt flere sentrale spørsmål. Men på enkelte områder er forfatteren forbløffende forutinntatt og ubalansert. Det mest graverende eksemplet er avsnittet om senskadene etter seksuelle overgrep (s. 410) med påstanden om at «både helsepersonell og media har overdrevet skadevirkningene». Den påfølgende teksten støtter seg kun på studien av Rind og medarbeidere fra 1998. Det Kringlen vet, men ikke forteller leseren, er at dette er en av historiens mest kontroversielle studier. Den ble også grundig debattert i Tidsskriftet. En «autoritetsbasert medisin», der forfatteren selektivt uttrykker sitt eget faglige syn, men unngår å presentere forskning som tyder på noe annet, var vanlig for noen tiår siden. Det utløste på 1990-tallet en motreaksjon under navnet kunnskapsbasert medisin (evidence based medicine).
Psykiatri har en lang fortid og fortjener, grunnet sitt humanistiske fundament, også en fremtid. Men med de nevnte svakheter nøler jeg med å anbefale denne utgaven som en innføringsbok. Før en neste utgave foreslår jeg at Kringlen reviderer hele teksten sammen med en humanistisk orientert medforfatter som tilhører kunnskapsbasert medisin-generasjonen. Om en slik psykiater er å oppdrive?
