Forfatterne av boken Sukker – en snikende fare (1) misliker at jeg uttrykker et kritisk syn på deres fremstilling (2). De gjendriver kritikken er ved å komme med mer av det jeg har kritisert. I tillegg går de til personangrep og karakteriserer min forskning på en mildt sagt skjev måte, hvilket står helt i stil med deres lettvinte blanding av resultater og meninger i biomedisinsk forskning. Den som kan bruke Internett, kan gå inn på PubMed og sjekke min angivelige ensidighet, men det er nok for mye forlangt av sukkerforfatterne. Den mest fantasifulle hypotesen de fremsetter – at jeg føler mitt meningshegemoni truet – er jo såpass spesiell at den ligger i grenseland mellom det komiske og det tragiske. Til dem som er interessert i om denne hypotesen kan avkreftes ved å gå til kilden, kan jeg si at hypotesen er feil. Alt jeg er ute etter, er at det er skikkelig dokumenterbar kunnskap som kommuniseres, slik at kostholdet kan optimaliseres for flest mulig. Det er viktig at kunnskapsgrunnlaget er godt, ikke basert på meninger eller ønsker om hvordan saker forholder seg.
