Tallene 23 og 17 er ikke, som Johan Ræder skriver, «antall kardiovaskulære komplikasjoner» i TARGET-studien, men antall hjerteinfarkter hos pasienter som ble behandlet med lumiracoxib eller et klassisk ikke-steroid antiinflammatorisk middel (NSAID) i ett år. Totalfrekvensen av alvorlige kardiovaskulære komplikasjoner var nær tre ganger høyere enn antall infarkter i begge disse gruppene (1). Siden inklusjonskriteriene i TARGET-studien minimaliserte risikoen for slike komplikasjoner, kan funnene ikke bagatelliseres. Ræders kullsviertro på p-verdienes betydning i sikkerhetsanalyser virker urokkelig og savner etter vår mening faglig grunnlag.
Ræder hevder å ha «referert til tre studier (ikke én) som viser at COX-2-hemmere gir mindre perioperativ blødning enn tradisjonelle ikke-steroide antiinflammatoriske midler». Han viser, i tillegg til den av oss omtalte studien av Hagi og medarbeidere (som for øvrig ikke berører transfusjonsbehov eller andre mer robuste endepunkter), til to studier der man sammenlikner et NSAID-preparat med henholdsvis placebo og morfin (2) og som derfor er fullstendig irrelevante i denne sammenhengen. Ræder bør heretter ta seg bryet med å lese egne referanser. Det finnes ikke data som begrunner valg av selektive COX-2-hemmere fremfor klassiske NSAID-preparater på denne indikasjonen (3).
Vi mener fortsatt at en overvekt av data tyder på at COX-2-hemmere gir økt kardiovaskulær risiko helt fra behandlingsstart (4). Ræder har rett i at en opphopning av umiddelbare kardiovaskulære komplikasjoner etter bruk av COX-2-hemmere hittil kun er dokumentert hos hjerteopererte, men dette bør i det minste mane til generell forsiktighet (5). Det er dessverre typisk at Ræders delvis uetterrettelige kritikkløshet korrelerer med hans erklærte interessekonflikter i form av diverse entrepriser for produsenter av COX-2-hemmere (2). Den korrelasjonen er kanskje heller ikke statistisk signifikant, men den er i alle fall ikke uproblematisk.
