Evensen og medarbeidere har i en artikkel i Tidsskriftet nr. 7/2005 konkludert med at «bruk av COX-2-hemmere bør unngås» (1). Min kritikk i Tidsskriftet nr. 15/2005 gikk på at det foreligger mange store, blindede, prospektive studier der man påviser god sikkerhet ved korttidsbruk av COX-2-hemmere, og at det faktisk er påvist enkelte signifikante fordeler (2). De samme forfattere tillegger ikke-signifikante data som er negative for COX-2 hemmere betydelig vekt, mens de bagatelliserer betydningen av signifikante, positive data og mangel på signifikante problemer (3). I tillegg ironiserer de med at undertegnede bør skjønne at 23 er et høyere tall enn 17. Når dette er antall kardiovaskulære komplikasjoner i to grupper på 9 000 pasienter hver, er dette ikke signifikant. Også i omtalen av studien til Aw og medarbeidere (4) begås samme feil – signifikante og ikke-signifikante blodtrykkseffekter tillegges samme vesentlige betydning, uten forbehold og presisering. Derimot velger forfatterne fra sitt ikke-kliniske ståsted å karakterisere en signifikant gjennomsnittlig forskjell i perioperativt blodtap på 150 ml som uten betydning. Jeg har referert til tre studier (ikke én) som viser at COX-2-hemmere gir mindre perioperativ blødning enn tradisjonelle ikke-steroide antiinflammatoriske midler (NSAID). Når gjennomsnittlig forskjell er 150 ml, betyr det at enkelte pasienter blør en god del mer og kan trenge blodtransfusjon eller reoperasjon – begge deler signifikant påvist og klinisk viktig.
Jeg kan heller ikke skjønne hvordan Slørdal og medarbeidere leser når de hevder at noen av de mange prospektive, randomiserte studiene viser forskjeller i alvorlige tromboemboliske hendelser de første 6 – 12 måneder etter daglig dosering. Unntaket er koronarkirurgi, som er en helt spesiell modell. Selv i VIGOR-studien går det minst seks uker før rofecoxib i det hele tatt viser forskjell og seks måneder før denne når signifikans (5). Man pålegges i slike FDA-tilpassede studier å være meget nøye med å registrere alvorlige bivirkninger. Epidemiologiske studier er i denne sammenheng mindre pålitelige, fordi det blant COX-2-brukere vil være flere skrøpelige pasienter som ikke tåler tradisjonelle NSAID-midler.
At COX-2-hemmere kan være sikre ved korttidsbruk og mer risikable ved langtidsbruk, strider ikke mot vanlig fornuft, erfaring eller vitenskap. Det er mange eksempler i medisinen på at noe som er farlig ved langtidseksponering, f.eks. høyt blodsukkernivå, høyt kolesterolnivå, hypertoni, ikke gir påviselig fare ved eksponering i noen få dager.
