I Tidsskriftet nr. 12/2005 omtaler Truls Erik Bjerklund Johansen radikal behandling av prostatakreft i Norge basert på publiserte norske erfaringer (1). Dessverre beskrives ikke utviklingen av behandlingstypene. Man har spesielt de siste fem år gjort store tekniske fremskritt. Vi skal i det følgende kommentere en del utsagn i artikkelen.
Med radikal behandling bør man mene en behandling som gjør pasienten tumorfri. Internasjonalt aksepteres bare radikal prostatektomi og høyt dosert strålebehandling mot prostata som radikale behandlinger, med kryoterapi som én av flere eksperimentelle terapiformer. Med denne definisjonen blir det også meningsløst å vise en tabell hvor transuretral reseksjon av prostata med laserbehandling og «ingen behandling» blandes med det som i dag anses som radikal behandling. Kryoterapi kan nevnes, men bare som eksperimentell (utprøvende) behandling.
Uttrykket overlevelse brukes uten at det klart er presisert hva som menes. For prostatakreft opereres det med både relativ overlevelse, total overlevelse og tilbakefallsfri overlevelse, som gir helt forskjellige prosenter. Det påpekes, med rette, at ingen norsk studie har vist at radikal behandling forlenger livet (1). Inntil mai 2005 fantes det faktisk ikke en eneste randomisert studie i verdenslitteraturen som viste at radikal prostatektomi var bedre enn ingen behandling hos pasienter med oftest klinisk diagnostisert prostatakreft (2). Selv disse resultater er ikke helt representative for forholdene i dag, hvor de fleste pasienter med prostatakreft diagnostiseres på grunnlag av PSA-nivå i serum. Fra Norge er det publisert data for overlevelse etter radikal strålebehandling med fem års rater for sykdomsfri, progresjonsfri og total overlevelse (3).
En oversiktsartikkel om radikal strålebehandling av prostatakreft i Norge bør si i klartekst at de fleste norske pasienter som i dag får strålebehandling, eventuelt kombinert med hormonbehandling, har en prostatakreft som ikke egner seg for kirurgi. Det er uvitenskapelig å uttale at «det er grunn til å tro at materialene omfatter pasienter med mer fremskreden sykdom» når norske artikler dokumenterer dette (3 – 5).
Hvis pasienter med relativt lokalavansert prostatakreft strålebehandles i et forsøk på å kurere dem, må pasientene akseptere en del bivirkninger. Prosentene for dette må angis korrekt og meningsfylt, slik som de er publisert i nyere artikler fra Norge (4, 5). Når forekomsten av vedvarende symptomer fra blære/rectum angis fra 13 – 86 %, er slik informasjon meningsløs uten nærmere angivelse av tidsrom for behandling og behandlingsteknikker.
Brakyterapi omtales i artikkelen (1), men uten å henvise til en internasjonal publikasjon fra Norge (6). Denne formen for brakyterapi har ikke vært i bruk i Norge de siste 15 år. Derimot gis i dag en annen form av brakyterapi, høydoserate med Iridium-192 kombinert med ekstern strålebehandling, noe som i det minste burde vært nevnt i artikkelen.
Også når det gjelder radikal prostatektomi oppgis svært sprikende tall for flere forhold som er relevante for kirurgisk behandling, for eksempel inkontinens, erektil dysfunksjon og forekomst av kapselgjennombrudd i operasjonspreparatet. Forfatteren gir liten forklaring på disse høyst variable tallene, og det er vanskelig for den vanlige ikke-spesialiserte leser å forstå hvilke tall som ligger nærmest «sannheten». Lettere blir det ikke når referansene for tallmaterialet ikke er spesifikt oppgitt. Leseren har da ikke muligheten til selv å kunne vurdere styrken i dokumentasjonen bak disse tallene som er basert på studier med mellom åtte og 110 pasienter. Forholdene rundt radikalkirurgi har endret seg så mye de seneste årene at materialer fra 1980- og tidlig 1990-tallet nærmest blir å betrakte som historiske. Både pasientseleksjon til kirurgi, operasjonsteknikk og bivirkningsprofil har endret seg vesentlig (7). Leseren kan lett få inntrykk av at disse materialene representerer dagens standard.
Forfatteren kommer også med en rekke andre påstander som er unøyaktige eller som burde ha en forklarende referanse: Skrumpning av urinblæren er ingen bivirkning av strålebehandling mot prostata, hva er normalfordelt Gleason-skåre, påstanden om at det er sannsynlig at 60 % av prostatektomerte pasienter må regne med at operasjonen ikke er radikal, påstanden om at 30 % av opererte pasienter får dårligere livskvalitet, PSA hører ikke til T-kategorisering, heller ikke til stadiuminndeling, etc. Referanselisten er ytterst sparsom og gir ikke leseren anledning til å finne frem bakgrunnen for tallene og påstander forfatteren kommer med. De fleste tallene er tatt fra abstrakter fra kirurgiske høstmøter, hvorav enkelte senere er publisert i velrenommerte engelskspråklige fagtidsskrifter eller i Tidsskriftet.
Det er tankevekkende at det er så lite publisert om radikalbehandling av prostatakreft hos norske pasienter, men desto viktigere er det å gi et korrekt bilde av det som er gjort i Norge, og som er publisert i anerkjente fagtidsskrifter. En del av artikkelens svakheter burde ha vært fanget opp under den faglige vurderingsprosessen i Tidsskriftet. 25 spesialister fra det uroonkologiske miljø i Norge har ved underskrift støttet innholdet i dette innlegget.
