Presisjonsnivået i en oversiktsartikkel bestemmes av originalarbeidene. Detaljomtaler må bli annerledes i Tidsskriftet enn i et urologisk spesialtidsskrift. Spalteplassen er begrenset og referanselisten kortere. I min artikkel er 30 abstrakter fra kirurgiske høstmøter komprimert til én referanse. Tabell 1 ligger på Internett, men med litt velvilje finner de fleste ut hvor tallene i teksten er hentet fra. I en oversiktsartikkel forventes det at forfatteren utviser kvalifisert skjønn.
To av de arbeidene som Fosså etterlyser, inngår i Lillebys doktorgradsavhandling og er med i min oversikt (referanse nr. 7). Dette burde hun vite når avhandlingen utgår fra hennes egen avdeling. Hennes referanse nr. 5 er en norsk, ikke engelsk, artikkel. I en utredning om bruk av PSA-testen har Fosså tidligere hevdet at ingen behandling («watchful waiting») er et aktuelt alternativ til radikal behandling. Da bør hun ikke skrive at det er meningsløst å gi en didaktisk fremstilling av hvordan det går med ubehandlede pasienter. Transuretral reseksjon av prostata etterfulgt av laserkoagulasjonsbehandling ble i sin tid viet lederomtale i verdens ledende urologtidsskrift som en behandling med kurativ intensjon. Det er selvmotsigende når Fosså forsøker å avskrive kryoterapi i primærbehandling av prostatakreft samtidig som hun i brev til undertegnede etterspør metoden når andre radikale behandlingsformer svikter.
Det er galt at de fleste pasienter som i dag henvises til strålebehandling, er uegnet for kirurgi. Her utviser Fosså manglende kjennskap til innsamlede tall hun selv er ansvarlig for. På Vestlandet øker antall strålebehandlinger mens operasjoner avtar, samtidig som det diagnostiseres flere krefttilfeller i tidlig stadium. Dette forklares best med at urologene erfarer at strålebehandling gir færre korttidsbivirkninger. Det som Fosså hevder er historisk og upålitelig for blant annet positive marginer, er dessverre ofte de eneste og dermed de beste resultatene som er lagt frem fra enkelte sykehus (40 % er fra Aker universitetssykehus, 2000, 60 % fra Universitetssykehuset i Nord-Norge, 1997). I løpet av de snart 30 årene jeg har arbeidet med prostatakreft, har man til enhver tid ment at praksis er blitt bedre de siste tre årene. Å basere pasientbehandling på slike antakelser er uvitenskapelig.
Fossås differensiering av overlevelse er uinteressant så lenge ingen har kunnet påvise effekt av radikal behandling, spesielt i forhold til den korte observasjonstiden i norske arbeider. Om vi bruker PSA-testen som kriterium for tilbakefall, blir sykdomsfri overlevelse selv i de beste internasjonale arbeidene så dårlig at indikasjonen for enhver radikal behandling blir usikker. Dessverre vil onkologenes økte bruk av neoadjuvant hormonbehandling og behandling av stadig friskere pasienter gjøre det enda vanskeligere for oss å påvise gevinst av radikal behandling. Nettopp derfor er det så viktig å fokusere på hvilke bivirkninger vi påfører pasientene. Det er ubehagelig å måtte erkjenne at egen praksis kanskje bare har bivirkninger, men det er alvorlig hvis et fagmiljø ikke tør å utøve selvkritikk. Det er uvitenskapelig å vise til støtte fra 25 anonyme kolleger i en faglig polemikk.
Myndighetene ønsker at den innsidekunnskapen som helsepersonell har, også skal bli tilgjengelig for pasientene ved fritt sykehusvalg. Urologenes presentasjoner på høstmøtene er eksempel på slik lokal kunnskap som ikke vektlegges av Fosså, og som sjelden gjenfinnes i ordinære artikler. Jeg var selv ansvarlig for vurderingen av den medisinske kvaliteten ved alle sykehus som ble benyttet av Rikstrygdeverket i forbindelse med «utenlandsmilliarden». Sykehus som ikke kunne dokumentere kvalitet, ble avvist. Ideelt sett bør samme krav stilles i Norge.
Kryoterapi er praktisert ved Radiumhospitalet i en årrekke. Ingenting er hittil publisert i anerkjente tidsskrifter, og ingen fra det akademiske miljø har satt spørsmålstegn ved virksomheten. I 2003 ble 21 pasienter fra Radiumhospitalet omtalt i et foredrag på kirurgisk høstmøte. Arbeidet ble prisbelønt. I 2005 publiserer vi erfaringer med om lag dobbelt så mange pasienter fra Telemark og setter dem inn i en sammenheng. Da flokker kritikerne seg i koordinert angrep. Verken den etiske eller faglige kritikken bidrar konstruktivt i utviklingen av behandlingsmetoder med færre bivirkninger for pasientene. Fossås belærende inserat er faglig utydelig og endrer ingen tall eller vurderinger i min oversiktsartikkel.
