Foto © Lauri Rotko/Gorilla/Samfoto
Situasjonen er så altfor kjent. Du stirrer ut gjennom frontruten. Lyset fra en møtende bil er så intenst at du kniper øynene sammen. Heldigvis er høyre veikant godt merket, ellers hadde hjemturen fra sykebesøket vært enda mer strevsom. Slikt utfordrer hjernen, men selv under gode kjøreforhold har den nok å gjøre.
For å reagere raskt og effektivt på det veritable bombardement av sanseinntrykk bilkjøring utløser, må flere titall millioner nerveceller i stor- og lillehjerne samarbeide effektivt. Den stadige justering av ratt, gasspedal og bremser krever ytterligere millioner aktive nevroner i hjerne, hjernestamme og ryggmarg. For tilstrekkelig romlig oppmerksomhet må de ansvarlige nerveceller i tinning- og isselappen samarbeide, ofte med millisekunds presisjon. God bilkjøring krever evne til å reagere på uventede hendelser, men lange perioder med monotone sanseinntrykk kan gjøre dette vanskelig. Som psykologen Wolfe sier: «If you don’t find it often, you often don’t find it.»
En vesentlig forutsetning for god bilkjøring er evnen til å danne mentale forestillinger om bevegelsesmønstre, både for de muskler vi bruker og for bilens egne bevegelser. Dette skyldes et hyperkomplekst samspill mellom nevroner i alle fire hjernelapper og spesielle kjerner i hjernestammen.
Hos en slagpasient er større eller mindre deler av dette kompliserte maskineriet satt ut av spill, ikke minst evnen til å frembringe de vesentlige mentale forestillinger om trafikkbilde og bevegelsesmønstre. Heldigvis er mulighetene for restitusjon hos slagpasienter større enn vi trodde tidligere, men forutsetningen er nøyaktig diagnostikk, fulgt av langvarig og intens trening.
