Innlegget med tittelen Svensk sirkus av Ivar Wessel i Tidsskriftet nr. 15/2005 (1) krever en kommentar. Wessel kommenterer det han kaller «fenomenet de apatiske barna» i Sverige (1). Dette er asylsøkerbarn, som ifølge Wessel, «med stor iherdighet og utholdenhet forsøker å presse seg til permanent opphold i det svenske samfunnet» (1). Barna slutter å spise og drikke og er ukontaktbare, men «friskner til så snart familiene får innvilget sine asylsøknader». Wessel hevder det dreier seg om en villet og målrettet tilstand hos barna, med andre ord at de simulerer. På hvilket grunnlag Wessel uttaler seg, fremkommer ikke.
Undertegnede er ikke spesialist på feltet, men jeg har fulgt den svenske debatten med interesse, deriblant en løpende diskusjon i den svenske Läkartidningen, som har belyst sentrale aspekter i denne kompliserte saken. I en oversiktsartikkel av barnelegene Lindberg og Sundelin beskrives tilstanden som ledd i en omfattende patologi og som et endepunkt i et kontinuum av stressreaksjoner, søvnforstyrrelser, depresjon, angst, sosial tilbaketrekking, fravær av lek, mutisme og suicidalhandlinger (2). Kan dette være villet og målrettet? Barnepsykologene Ekblad og Raundalen anser en apatisk reaksjon som steget før selvmord eller som et alternativ til selvmord (3). Simulerer man da? Barna har ofte en sårbarhet i form av tidligere fysisk og psykisk sykdom, og mange er traumatiserte fra hjemlandet. Å ikke kunne legge skrekken fra tidligere traumeopplevelser bak seg under en stadig trussel om hjemsending, bidrar til barnas psykiske uhelse.
Wessel hevder at barna friskner til så snart asylsøknaden er innvilget (1). Hvor har han dette fra? Jo, barna friskner til, men erfaringene, ifølge svenske eksperter, viser at tilfriskningen ikke er spontan og at det kan ta måneder eller opptil ett år etter innvilget oppholdstillatelse før barna er på beina igjen (2, 3).
Vi har å gjøre med en komplisert og alvorlig tilstand hos en gruppe sårbare barn. Wessel frykter for konsekvensene dersom barna innvilges oppholdstillatelse. Mer bekymringsfullt er det at syke barn risikerer å bli sendt ut av landet uten å få den behandlingen de har krav på og behøver, noe som bryter både med legeetikken og FNs barnekonvensjon (4).
