Jeg takker Morten Selle for positiv anmeldelse av min bok, Når man gruer seg til vinteren… Om vinterdepresjon og lysbehandling (1, 2). I anmeldelsen nevner han noen innvendinger mot selve begrepet vinterdepresjon, eller årstidsavhengig stemningslidelse, som jeg gjerne vil kommentere.
Selle skriver at «(…) dette verken er en depresjon eller en sykdom, men en naturlig del av menneskenes livsvilkår når man bor på våre breddegrader.» (1). Jeg er enig i at vinterdepresjon ikke er noen «sykdom» i vanlig forstand, det skriver jeg da også i boken (på s. 50) (2). Men det er ikke holdbart å si at det ikke er en depresjon. DSM-IVs kriterier for «seasonal pattern specifier» krever for eksempel at pasienten de to siste årene skal ha tilfredsstilt kriteriene for «major depressive episode». Noe tilsvarende kreves i ICD-10s foreløpige kriterier for «seasonal affective disorder (SAD)». Vær ellers oppmerksom på at begrepet SAD er årstidsnøytralt og egentlig omfatter mer enn vinterdepresjon – for eksempel også sommerdepresjon. Vinterdepresjon er strengt tatt en undergruppe av SAD (årstidsavhengig stemningslidelse). At vinterdepresjon dreier seg om en virkelig depresjon, understrekes for øvrig også av at vi i vårt Gaustad-materiale på 128 personer med vinterdepresjon fant at vel halvparten under vinterdepresjonsperioder hadde hatt selvmordstanker, og 14 % hadde i en slik periode gjort selvmordsforsøk (3).
Det er mer problematisk hvis man bruker spørreskjemaet Seasonal Pattern Assessment Questionnaire (SPAQ) til å stille diagnosen, for eksempel i en epidemiologisk undersøkelse. Da kommer man regelmessig til for høye tall, noe som viser seg når man på de samme personene anvender for eksempel DSM-IV-kriteriene. SPAQ-skjemaet er imidlertid et enkelt og godt screeninginstrument når man først og fremst ønsker å identifisere personer som vil ha nytte av lysbehandling. Personer som lider av det man kaller subsyndromal vinterdepresjon, uten klare depressive symptomer, kan nemlig også ha nytte av lysbehandling. Det er altså en flytende og noe dårlig definert grense mellom det som med et kanskje uheldig uttrykk kalles subsyndromal vinterdepresjon og «egentlig» vinterdepresjon.
Selle avslutter sin anmeldelse med at iatrogen sykeliggjøring bør unngås. Det er jeg langt på vei enig i, men vil samtidig advare mot å havne i den motsatte grøften: å bagatellisere en tilstand som fører til betydelig lidelse og redusert livskvalitet i flere måneder hvert år, når dette hos de fleste kan lindres i vesentlig grad bare ved å sørge for at man i den aktuelle perioden får tilstrekkelig med lys inn gjennom øynene!
