Smith, Andrew
Moondust
In search of the men who fell to earth. 308 s. London: Bloomsbury, 2005. Pris USD 17
ISBN 0 -7475-6368 -3
Sommeren 1969 satte Neil Armstrong og Edwin Aldrin sine føtter på månen, de første i menneskehetens historie. Ytterligere fem Apollo-ferder ble gjennomført med ti astro-nauter. Apollo-programmet kostet over 150 milliarder kroner og hadde på sitt høydepunkt over 350 000 mennesker i arbeid med tusener av industribedrifter og et par hundre universiteter som hjelpere. Programmet ble stoppet i 1972.
Det var president Kennedy som under rivaliseringen med Sovjet-Unionen i 1961 besluttet å sette en mann på månen innen utgangen av tiåret. Men det ble president Nixon som skulle få ønske månebestigerne velkommen tilbake til jorda, bl.a. med følgende: . «This is the greatest week in the history of the world since the Creation».
Den engelske journalisten Andrew Smith har skrevet en bok der utgangspunktet var å oppspore de gjenlevende for å studere deres liv etter måneferdene. Tolv mann fikk gleden av å sette sine bein på månen. Av disse var ni i live da forfatteren skrev sin bok.
Det er blitt en skuffende bok med mye prat, og lite interessant om de ni astronautene. Men kanskje er forklaringen banal, dette var ikke særlig interessante mennesker. De tolv utvalgte var en homogen gruppe, alle var hvite, amerikanske menn, født 1930 – 1935. Alle kom de fra marinen eller luftforsvaret som piloter, og mange var sønner av militære høyere offiserer. Det var åpenbart viktig å velge ut flegmatiske rasjonelle personer uten angst og avvikende trekk, personer som både var villige til å følge vedtatte regler nøyaktig, men som samtidig hadde evne til å improvisere. Alle var konkurransepregete individer, og interessant nok var alle enten den eldste eller første sønn i en søskenflokk.
Til tross for at man la stor vekt på teamarbeid var konkurransen mellom Armstrong og Aldrin påtagelig. Aldrin skulle etter planen bestige månen først, men Armstrong, som sjef for ekspedisjonen, klarte ved sterk lobbying å få endret dette. Aldrin tok hevn ved å la være å fotografere Armstrong da han berørte månens overflate.
Hvordan gikk det med dem etter berømmelsen? For mange ble et ordinert sivilt liv vanskelig. Det var som om en rockestjerne plutselig mistet sin stemme. Skilsmisse, lettere depresjon, alkohol og stoffmisbruk var ikke uvanlig. Flere koner hadde allerede før Apollo-ferdene fått nok siden mannen var borte fra familien i lang tid pga et hardt treningsprogram. En del fikk også merkelig nok økonomiske problemer siden de ble lønnet stort sett som kapteiner også etter sine bragder – med § 17000 dollar i året.
Endret måneferden dem? Hadde de lært noe? Mange svarte at de hadde opplevet hvor små vi mennesker egentlig er – noe de f leste av oss kan skrive under på, uten å ha vært ute i rommet. Endret seg? Nei, de ble som før.
