Hammer, Espen
Det indre mørke
Et essay om melankoli. 167 s. Oslo: Universitetsforlaget, 2004. Pris NOK 229
ISBN 82 -15 -00622-1
Dette er en filosofisk reflekterende bok om depresjon. Den har et godt og flytende språk uten at dette leder til en overforenkling av temaene, og henvender seg til den allment opplyste leser.
Da jeg tok frem denne boken på stranden på Tenerife, syntes reisefølget at dette var toppen av selvplaging. Disse reaksjonene illustrerer forfatterens poeng om depresjonens plass i dagens samfunn. Depresjonen er verdiløs, skadelig og noe som bør utslettes med medikamenter. Man skal til og med passe seg for å tenke over den. Depresjonens fenomenologi kan tilsynelatende støtte en slik innstilling. Verden, selvet og andre virker verdiløse, det gis ikke håp for fremtiden, og for den dypt deprimerte kan selvmordet fremtre som den naturlige løsning.
Forfatteren annonserer tre anliggender. Han vil anta at melankoli (denne betegnelsen har en lengre historisk fortid enn betegnelsen depresjon) har en mening, at den kan fortelle noe om den menneskelige tilværelse. Han vil «gi stemme til en erfaring som i det moderne samfunn har forstummet». Videre vil han gå gjennom hvordan forståelsen av melankolien og dens uttrykksformer har skiftet gjennom ulike kulturhistoriske perioder. Endelig ser han det som sentralt å tematisere melankoliens forhold til tiden. Han ser i melankolien et grunnprosjekt om å benekte egen og andres endelighet, dette at vi er utlevert til tiden og det forgjengelige.
Historiegjennomgangen er interessant. Melankolien er blitt knyttet til for mye og kald sort galle, planeten Saturn, syndig latskap og treghet, besettelse av «middags-djevelen», genialitet, lediggang, intellektuell konsentrasjon med mye innesitting, og ekstatiske overskridelser.
Hva med spørsmålet om hvorvidt depresjonen har mening? De greske filosofene forstod melankolien som en genisykdom, melankolien kunne løfte et menneske opp til fremragende prestasjoner innen filosofi, kunst og ledelse. I den tidlige kristendom var depresjon en synd fordi den kunne gjøre en likegyldig overfor Gud, men på den annen side kunne den som overvant depresjonen nærme seg det guddommelige. En ekstatisk tilstand kunne følge med overskridelse av selvet og identifikasjon med det hellige. Også i romantikken blir depresjonen knyttet til muligheten for overskridelse ved at veien ut av depresjonen antas å falle sammen med en kunstnerisk skapelsesprosess. Som en motvekt til «post»-postmodernismens traumatiske realisme i kunst og litteratur i 1990-årene, reiser forfatteren spørsmålet om romantikken kan gjenopplives. Jeg likte særlig tanken om forestillingsevnens (imagination) betydning. Genuin erfaring er bare mulig dersom vi lever oss inn i våre omgivelser og prøver å forestille oss sammenhenger mellom ellers døde gjenstander. Dette forutsetter en nærmest poetisk innstilthet. I denne innstiltheten ligger muligheten for en gjenoppdagelse av og en forsoning med hverdagen, «the plain sense of things».
Forfatteren avslører en svært god oversikt når han lett beveger seg mellom ulike områder som skjønnlitteratur, sosiologi, psykiatri og psykoterapi. Det er også prisverdig at forfatteren anstrenger seg for å gi en kritisk vurdering av hvert enkelt av de perspektivene han fremstiller. Noen ganger synes imidlertid mer overfladiske forestillingsbilder å ha overtatt for en grundig undersøkelse. Dette gjelder beskrivelsen av Becks kognitive terapi, der forfatteren ikke har tatt i akt Wittgensteins poeng om at ords mening er deres bruk i språket og røper lite kjennskap til psykoterapeutisk praksis. Videre kan man hevde at forfatteren ikke har lyktes i å gi en redusert nok analyse av depresjonens fenomenologi. Det er vanskelig å slutte seg til at en nostalgisk binding til fortiden er et essensielt trekk ved depresjon, selv om en pendling mellom depresjon og nostalgi kan forekomme i noen tilfeller. Det spørs om forfatteren her har søkt å pynte på depresjonens enkelhet og brutalitet. Likeledes kan man undre seg over forfatterens påstand om at bare tradisjonell psykoanalyse gir en plausibel forklaring av depresjon. For eksempel kan delforklaringen at selvkritikken ved depresjon er aggresjon mot andre vendt innover, virke svært spekulativ. Disse siste kritiske bemerkningene må imidlertid ikke tas som innvendinger mot boken som sådan. De viser snarere tvert imot at forfatteren er engasjert og tar stilling.
