McEwan, Ian
Saturday
279 s. London: Jonathan Cape, 2005. Pris GBP 18
ISBN 0 -224-07299 -4
Saturday er Booker-prisvinner Ian McEwans siste bok og representerer en ny mulighet for norske lesere til å stige inn i dette magnetiske og særpregede forfatterskapet. Hans tidligere verk omfatter en rekke romaner, noveller og filmmanus, hvorav flere er prisbelønnet. Ni av bøkene hans er foreløpig oversatt til norsk, og The comfort of strangers ble vist på Cinemateket i Oslo februar 2004 som Netter i Venezia (1990) med utkrøpne Christopher Walken i en av hovedrollene. McEwan vinner stadig større anerkjennelse som en av de beste nålevende forfatterne innen samtidslitteratur.
Det var hans festlige og svarte samfunnssatire Amsterdam (1998) som inkasserte den store formelle litterære utmerkelsen. Bøkene The child in time (1987), Enduring love (1997) og Atonement (2001) har imidlertid i enda større grad den dybde, psykologiske kompleksitet og besettende karakter som nettopp umerker McEwans stil. Granskningen av det onde, destruktive og katastrofale i menneskesinnet og tilværelsen er et hovedtema i forfatterskapet.
Saturday utspiller seg 15.2. 2003 i London med nevrokirurgen Henry Perowne og hans liv som aktør og hovedscene og den forventede Irak-krigen og det britiske – kanskje hele det europeiske – samfunnet som bakteppe.
En enkelt dag som handlingsrom er jo ikke noe ukjent virkemiddel i litteraturen, jevnfør Ulysses av James Joyce og En dag i Ivan Denisovitsj’ liv av Aleksander Solsjenitsyn. Her blir dette et grep som tar biopsi av både enkeltmennesket og samtiden, og en illustrasjon av at vi alle er vår egen og historiens fortid, nåtid og fremtid hver eneste dag.
Perowne fremstår som en ualminnelig vellykket alminnelig mann med rikt tilfang av suksess og livets goder på alle kanter, i en slik grad og etter så middelklassekorrekte kriterier at det tangerer sjablongene. McEwans mesterlighet består blant annet i at hans figurer, onde eller gode, endimensjonale eller ugjennomtrengelige, eksentriske eller alminnelige, har en livaktighet og troverdighet til trengsel for realitetene utenfor bokens permer samtidig som han favner essensielle trekk ved enkeltmenneskets psyke og samtiden.
Dramaets akse utgjøres av den enkeltes forventninger, livets tilfeldigheter og de valgene som tas. Perownes medisinske karriere preger handlingen både som hovedbane og kulisse i det vi følger hans faglige tenkning, livet på hans klinikk og i et nær fatalt møte med en nevrologisk pasient i det sivile liv. Nevrologiske og nevrokirurgiske problemstillinger er omhyggelig skildret. Forfatteren anfører i etterordet belegg med tyngde – han har blant annet hospitert på nevrokirurgisk avdeling og rådført seg med en rekke faglige kapasiteter. Litteraturen er til stede gjennom Perownes litterært kreative og ytterst velorienterte familie, dens rolle i hovedhandlingen og som metaperspektiv.
Samtidig som litteraturen og medisinen her presenteres svært konkret, oppnår de også en vesentlig metaforisk betydning med litteraturen som tenkning og etikk, mens medisinen er handling og konsekvens.
Beskrivelsen av den uhellsvangre nevrologiske pasienten kan leses som en utvidet kasuistikk, og beskrivelsen av Perowne selv er en til dels provoserende kasuistikk av «det medisinske mennesket».
Dramaet finner sin forløsning i litteraturen som her demonstrerer en enestående formidlingskraft og en meningsbærende evne, hvilket særlig bør tas til etterretning av oss nå som selv ikke de mest fantastiske medisinske nyvinninger makter å gi fagfeltet den spenst og aura det kunne og skulle ha hatt.
Saturday har til tross for minutiøs oppbygning og heftig klimaks, ikke den samme besettende intensitet og nærmest uutholdelige fallhøyde som omtalte favorittitler. Til gjengjeld har den en tilgjengelighet, og jeg ville også tro appell, som gjør den til en lekkerbisken på linje med østers i butterdeig.
